Vi tror altså ikke bare at sjelen vår blir overført til en slags himmelverden til evig tid, men at kroppen vår skal bli reist opp fra de døde i en oppstandelse som er lik oppstandelsen til Jesus.
Døden oppleves ofte som det ultimate punktum – men Bibelen beskriver den mer som et komma. Jesu oppstandelse forandret alt, og gir håp om en framtid der både kroppen og verden blir gjenopprettet. Hvordan former troen på oppstandelsen måten vi lever livet her og nå?
Dette er syvende episode i serien vår om Grunnvollen.
Grunnvollen er et begrep vi blant annet møter i Hebreerbrevet kapittel 6. Der beskrives det å “legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med undervisning om renselsesbad (eller dåper) og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom.” Denne serien utbroderer hva Bibelen underviser om disse elementene i grunnvollen.
Du finner de andre episodene her:
De dødes oppstandelse
Mennesker har til alle tider vært opptatt av døden:
Fins det liv etter døden? Blir sjelen reinkarnert i en evigvarende syklus? Blir vi alle engleaktige vesener i en tilværelse vekk fra jorda? Eller er vi bare et resultat av biologi og kjemiske reaksjoner hvor alt er over med oss når vi dør?
Denne delen av undervisningen om grunnvollen tar for seg disse spørsmålene. Bibelens hovedbudskap til dette temaet er radikalt og grensesprengende. Gud skal en gang i framtiden la alle mennesker våkne til liv igjen, det som i Bibelen kalles de dødes oppstandelse, og det får betydelige konsekvenser for hva vi tenker om livet her og nå. La oss se nærmere på det.
Jødene i Jesus sin samtid hadde en del ideer som trengte en justering. Men det Jesus forkynte om oppstandelsen var ganske annerledes enn det som de fleste andre tenkte på den tiden.
En gruppering fornektet oppstandelsen, nemlig sadukeerne. Til dem sa Jesus ganske enkelt: “Dere er helt på villspor” (Mark 12,27).
Men de andre jødene fikk også høre noe de ikke hadde forventet. De kjente riktignok til profeten Daniels ord om at de som sover i jorda, skal våkne igjen (Dan 12,2). Men det var fullstendig nytt for dem da Jesus knyttet oppstandelsen til seg selv, gjennom å være sendt av Gud.
I Johannes 11,25-26, kom et av de mest grensesprengende utsagnene fra Jesus:
Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.
Dette sa Jesus til sin nære venn Marta, som akkurat hadde satt ord på det hun mente er læren om oppstandelsen, nemlig at hun vet at hennes bror skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.
Her i Johannes 11 bruker Jesus uttrykket “jeg er”, “ego eimi” (ἐγώ εἰμαί) på gresk, ikke ulikt det hebraiske “jahve” (יהוה), Guds eget navn. Jesus knytter sin egen person til både Gud selv og til oppstandelsen jødene allerede håpet på.
Samtidig definerer han betingelsen for å ha del i denne oppstandelsen.
Livet etter døden er noe de aller fleste mennesker tenker gjennom i løpet av livet. Det har egentlig aldri vært uvanlig å hevde at vår sjel eller ånd vandrer videre etter dette livet. Både på Jesu tid og i vår tid fins det flere begreper om dette. Begreper som “reinkarnasjon”, “himmelen”, det å “bli en engel” illustrerer folkelige oppfatninger rundt dette hos oss.
Men “oppstandelse” er definitivt ikke ett av dem.
I den apostoliske trosbekjennelsen som brukes i kirker verden over sier vi: ”Jeg tror på legemets oppstandelse og det evige liv”. Vi tror altså ikke bare at sjelen vår blir overført til en slags himmelverden til evig tid, men at kroppen vår skal bli reist opp fra de døde i en oppstandelse som er lik oppstandelsen til Jesus.
Det er altså det som får verden til å koke: nemlig at Jesus, som ble pint og korsfestet og lagt i en grav, ble reist opp av de døde den tredje dagen.
I Lukas 24, vers 1-9 leser vi:
Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er reist opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.
Og i vers 36 til 43:
Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.» 40 [Dermed viste han dem hendene og føttene sine.] Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på.
Jesus ble ikke et levende lik, men han opplevde faktisk en oppstandelse. Jesus fastslo og demonstrerte at han ikke har blitt redusert til en ånd uten kjøtt og bein. Om en slik oppstandelseskropp trenger mat vet vi ikke, men for en fantastisk lettelse at den kan innta mat.
Jesu nye kropp er riktignok i bedre fysisk form enn den forrige, den er udødelig blant annet, men den er på ingen måte mindre fysisk.
En ånd har ikke kjøtt og bein som dere ser at jeg har.
Ut fra den evige kjærligheten som finnes i Gud, skapte Han både himmelen og jorden, det usynlige og det synlige. Dualistiske livssyn hvor det materielle nedvurderes i forhold til det sjelelige, står i sterk kontrast til Gud. Gud er heldigvis positiv til kroppen, han skapte den!
Viktigheten av Jesu fysiske oppstandelse kan ikke overdrives. Paulus sier rett ut at hele kristendommens budskap hviler på at Jesus faktisk sto opp fra graven. Apostlene i Bibelen legger all sin tyngde og troverdighet i å dokumentere at dette faktisk skjedde. Paulus nevner at over 500 personer så Jesus etter oppstandelsen, og disse tidsvitnene er utrolig viktige for oss i vår tro på at oppstandelsen har forandret verden for alltid.
Vi har så langt sett på at Jesus er oppstandelsen, og hvordan Jesu oppstandelse utarter seg. Hva så med oss? Når, og hvordan, står vi opp, og hvordan henger det sammen med Jesu oppstandelse?
Marta nevnte i Johannes 11 noe om den siste dag, og dette er en konsekvent lære gjennom hele Bibelen. I Romerbrevet 6 nevner Paulus at vår oppstandelse skal være lik hans. I 1 Korinterbrev 15 nevner Paulus flere ting rundt vår oppstandelse:
Men nå er jo Kristus reist opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. (1 Kor 15, 20-23)
Jesu oppstandelse var egentlig en slags prototype, altså en demonstrasjon av et konsept og en realitet som en dag skal omhandle absolutt alle troende. “Men vær i sin tur”, sier Paulus.
Vår oppstandelse kommer ved Jesu gjenkomst. Men Jesu oppstandelse er også selve løsningen på døden og syndens problem: Uten den hadde et evig liv ikke vært mulig for oss.
I boka The Problem of Pain forklarer C.S. Lewis det på denne måten:
“Døden er en slags sikkerhetsløsning, fordi da mennesket falt i synd, ville udødelighet være forbundet med håpløshet for mennesket.”
Fordi vi ved dåpen har del i Jesu død, som er nevnt i Romerbrevet i kapittel seks, kan vi få del i hans oppstandelse. Det er det vi, og for så vidt resten av skaperverket, venter på og håper på.
Siden Bibelen legger stor vekt på den dagen Jesus kommer tilbake, hva da med mellomtiden fram til dette skjer? Jesus for ned til dødsriket da han døde, men han lovet røveren som han korsfestet ved sin side, at han samme dag skulle få bli med til Paradis. Han snakket ikke om oppstandelsen. Hva snakket han om da?
Jesus sa både at dødsrikets porter aldri skulle få makt over de som bekjenner hans navn (Matt 16,16-18) og at den som tror på han, skal aldri i evighet skal dø (Joh 11,25-26). Men folk dør jo først før de står opp, eller?
Paulus nevner noe interessant i Filipperbrevet 1 om dette.
Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. (Fil 1, 21-24)
Å dø er altså noe Paulus kaller en vinning. Bibelen sier langt mindre om denne mellomtilstanden enn om kroppens oppstandelse, men én ting vet vi: For oss som tilhører Jesus, er selv dette, mye, mye bedre. Da får vi være sammen med Kristus.
Da Stefanus ble steinet (i Apostlenes gjerninger 7,54-60) står det at han “sovnet inn”. Steining er verken en smertefri eller harmonisk opplevelse, men Stefanus så ut til å oppleve begge deler. Det han var opptatt av, var at han så Jesus stå oppreist for å ta imot ham, og selv på sitt siste uttrykte han en enorm kjærlighet ved å be om tilgivelse for de som drepte ham.
Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves. (1 Kor 15, 57-58)
I Paulus' undervisning om oppstandelsen i Første Korinterbrev 15 avslutter han altså med en oppmuntring. Fordi vi tror på en oppstandelse, sier han, kan vi arbeide. Håpet om oppstandelsen er altså ikke noe som gjør oss passive og tilbakelent, sånn som enkelte kritiserer kristne for å være.
Vi tror ikke at vi skal evakueres vekk fra en ødelagt planet, eller på en verden som går under.
Vi tror på en god, kjærlig og rettferdig Gud som har en evig, ustoppelig plan. En nyskapning av denne verden, ikke en annen jordklode, ikke en himmelsk drømmeverden, men at denne planeten har en framtid som Gud har bestemt.
Det som ble påbegynt ved Jesu oppstandelse vil vi fortsette, ved at vi arbeider i lys av det Gud har tenkt for denne planeten.
Vi tror ikke at verdens historie går i sykluser, sånn som flere østlige religioner hevder, men vi tror at historien alltid beveger seg fremover, altså at historien er lineær og går framover.
Mye kan sies om dette, men gjenopprettelse, eller gjenreisning, er et nøkkelord for å forstå retningen i Det gamle og Det nye testamentet. Det som ble ødelagt i syndefallet, ønsker Gud å involvere oss i å gjenopprette. Alt fra selvbilde, relasjoner, familie, samfunn, forhold til skaperverket er inkludert i dette store bildet.
Denne gjenopprettelsen starter med oss. Når vi tar imot Jesus, blir vi gjort levende med Kristus, som Paulus nevner i Efeserbrevet kapittel 2. Derfor kan vi si at vi får et nytt oppstandelsesliv når vi blir født på ny. Vi blir nye skapninger. Den hellige ånd gjør noe nytt og genuint i oss. Forandringen starter inni oss, sånn som Gud har lovet.
Men det gjør også miljøvern og omsorg for skaperverket til en viktig sak for kristne. Det gjør at det å bekjempe fattigdom, korrupsjon, urett og undertrykkelse er en del av evangeliet, og en del av gjenopprettelsen av det som ble ødelagt i syndefallet.
Det gjør at det er en kristen verdi å arbeide for fred og forsoning, enten det gjelder ekteskap, familier eller på samfunnsnivå. Å arbeide med familier og ekteskap er også en del av dette store bildet. Det å ta seg tid til å bli kjent med barn og ungdommer, oppmuntre dem, involvere seg i deres spørsmål og problemer er viktige bidrag i å skape en bedre verden. Vi kan også nevne forskning, vitenskap, helse og utdannelse.
Dette er også en del av gjenopprettelsen Gud vil, samtidig som Gud sender mennesker som helbreder syke, og kaster ut de moner. Denne koblingen, mellom å forkynne evangeliet og det å se samfunnsforandring, har gjort sånne som Hans Nielsen Hauge, Martin Luther King, Mor Teresa, William Wilberforce og mange andre kristne reformatorer til personer vi bør la oss inspirere av.
Nå er det vår oppgave å arbeide for gjenopprettelse og nyskaping av verden inntil Jesus kommer tilbake for å fullføre det vi alle er invitert til å ta del i.
TIL REFLEKSJON (ALENE eller i GRUPPER)
- Hvordan utfordrer oppstandelsen forestillinger om at det åndelige er viktig, mens kroppen og det materielle er mindre verdt?
- På hvilke områder i ditt liv eller i samfunnet ser du at Gud vil gjenopprette det som er ødelagt?
- Hvordan kan håpet om oppstandelsen inspirere deg til å arbeide for fred, rettferdighet og omsorg i hverdagen?
0 Kommentarer