Små konflikter hadde blitt større. Uenighet om prioriteringer ble til krangling. Misnøyen over den andres uvaner vokste. Klaging og mas preget hverdagen.

Det unge ekteparet hadde bedt om en prat da de visste jeg var i byen. Det hadde gått to år siden bryllupet. De hadde en fantastisk bryllupsfest med latter, tårer og glede. Etterfulgt av en flott bryllupsreise til Sør-Afrika og spennende arbeid etter de var ferdige med utdannelsen sin.

Evangeliet er praktisk og jordnært.

Men etter hvert kom det noe sigende innover samlivet som forsuret relasjonene og dempet gleden. Små konflikter hadde blitt større. Uenighet om prioriteringer ble til krangling. Misnøyen over den andres uvaner vokste. Klaging og mas preget hverdagen.

Praten med meg startet forsiktig. Men etter hvert kom oppspart frustrasjon og sårhet på løpende bånd. Her var det mye å ta tak i, og temperaturen var høy da jeg omsider spurte:

Les også: Gå til den det gjelder (Kirsti Wågø)

– Hvilket forhold har dere til det å leve i forsoning?

Da ble det stille. De så på hverandre, deretter på meg og etter hvert ut gjennom vinduet. Så kom det fra Linda:

– Hva har forsoning med våre problemer å gjøre?

Synden ødelegger relasjonene våre.

– Alt, sa jeg, og de så enda mer forvirret ut. Evangeliet er praktisk og jordnært. Guds nåde må få sette preg på hvordan dere lever sammen.

Hva mener jeg egentlig med det? Jo, det synden først og fremst gjør, er å ødelegge relasjonene våre både til Gud og andre mennesker. Da Jesus døde på korset og stod opp igjen fra de døde, ble spillereglene forandret. (Rom 5, 8-11 + 18-19, 2 Kor 5,18-21).

Fra da startet en ny tidsepoke i verden, fordi syndens makt ble brutt, og livet fra Gud fikk sitt gjennombrudd i verden. Guds rike hadde kommet. Gjennom omvendelse, tro og dåp blir vi en del av Guds folk.

Å være Jesu etterfølger handler om å leve i tro og ydmykhet, fordi vår identitet som Guds barn hviler kun på Guds nåde og ikke hva vi kan eller presenterer (1 Pet 3,8 + 5,5). Nåde er at Gud ikke behandler oss slik vi fortjener.

Les også: Ingen selvutviklingskurs er bedre enn ekteskapet (Erling Thu)

Hva var det egentlig jeg sa til det nygifte paret? Sånn cirka dette:

– Å leve i forsoning er veldig praktisk når dere som nygifte erfarer nye sider dukker opp hos hverandre som dere ikke visste om. Da bruker dere ikke en annen målestokk overfor ektefellen enn på dere selv. Det er viktig å være rause med hverandre og være raske til å tilgi hverandre (Matt 18,23-35).

Vi tilgir fordi Jesus tilga oss først.

Dette gjelder også når uvaner vedvarer og vår tålmodighet blir satt på prøve. (Matt 18, 21-22, 1 Pet 4,8). Vi er verken langsint, straffer hverandre eller bærer nag. Tilgivelse er å gi slipp, å oppgi retten til å holde opp anklager mot hverandre.

Vi velger å tilgi den andre, selv om han eller hun ikke innrømmer eller forstår alt. Å leve i forsoning er en holdning og en livsstil (Apg 7,60). Når den andre innser sitt ansvar og kommer meg i møte med omvendelse og nåde, skapes forsoning i relasjonen vår.

Les også: Menigheten er en familie (Terje Dahle)

Mens vi venter på forsoningen, unngår vi offerrollen og den andres svakheter som unnskyldning for oss selv. Eksempelvis møtte jeg en gang et par som hadde store problemer med økonomien. Årsaken var at han alltid brukte penger på nytt verktøy eller sportsutstyr når han følte seg urettferdig behandlet av ektefellen (Rom 12,19).

Vi tilgir fordi Jesus tilga oss først. Når vi begge lever i tilgivelse og forsoning, finner vi et felles ståsted slik at vi ikke er i konstante forhandlinger og gjør ekteskapet til en kamparena.

Det er aldri for sent å få en god start på ekteskapet.

Jeg nærmet meg en konklusjon i samtalen med paret. Jeg sa:

– I det dere forteller gjenkjenner jeg ikke et felles ståsted bygd på nåde og forsoning, men at dere fortsatt lever i hver deres “verden” og venter at den andre parten kommer over til dere. Her må dere slippe taket, og bygge et felles “vi” på Guds nåde og forsoning. Da vil dere få et robust og godt ekteskap.

Thomas så på meg med et skarpt blikk og utbrøt:

– Jeg har aldri forstått at troen på Jesu nåde er så konkret og praktisk. Jeg har begynt å innstille meg på at ekteskapet vårt ville preges av slitsomme forhandlinger og masse konflikter. Det du deler er radikalt, og jeg kjenner ingen i vårt miljø som kan lære oss dette. Vi er så vant med å fokusere på rettigheter og kompromiss istedet for å gi og tilgi. Jeg vet ikke om jeg er klar for dette, selv om jeg elsker Linda.

Les også: Hva bør jeg se etter hos en kjæreste? (Morten Gundersen)

De ble enige om å sette av en kveld i uka til samtale, bønn og brødsbrytelse, og etter flere skypesamtaler og en felles helgetur sa Linda:

– Nå er jeg klar for å stifte familie med deg. Det er aldri for sent å få en god start på ekteskapet.

Interessert i mer stoff om dette?

Lytt til: Sennep-podden #12 Hjelp, vi er småbarnsforeldre! (Med Maria og Tormod Åsen)