For noen år siden flyttet jeg til en helt ny plass. Etter å ha bodd der i et par måneder merka jeg hvor deilig det var å komme til et helt ny plass der få kjente meg. Friheten i å flytte til et helt nytt sted og å starte opp på nytt føltes var veldig godt. På slutten av oppholdet spurte jeg Gud i bønn om hvor jeg skulle dra nå, og svaret overrasket meg. Jeg opplevde at jeg skulle tilbake til hjemplassen min. Det å reise tilbake og fortsette der jeg slapp, hvor jeg følte resultatene hadde uteblitt forrige gang jeg bodde der, føltes demotiverende.

Lytt til Alvorspraten: #51 Synd, tilgivelse og roast

Jeg tenkte selv på hvor lite som (tilsynelatende) hadde hendt i det arbeidet jeg var en del av. Likevel gjorde jeg det Gud ba meg om.

Etter å ha fortsatt trofast i arbeidet over tid så vi likevel et slags gjennombrudd. Folk ble frelst, helbredet og ble forfrisket av Jesus. Lærdommen min var at Gud trenger folk som tjener han med utholdenhet og trofasthet. Men hvordan kan vi klare å holde ut i påvente av synlige resultater?

Gud trenger folk som tjener han med utholdenhet og trofasthet

Vi står sammen

I tjeneste (altså i ulike verv og oppgaver) så vil man ikke klare å gjøre alt alene. Og jeg har innsett at det er faktisk akkurat det som er meningen. Flere jeg kjenner har en enorm glede i å lede lovsang og spille instrumenter, noe som jeg ikke har. Men det er ikke alle jeg kjenner som har samme gleden som jeg har for å organisere og sette opp planer i et excelark.

Både disse og andre kvaliteter er viktige og trengs for å holde ut i lengden. Vi er satt sammen av en grunn, vi er en del av Guds menighet og vi skal tjene sammen.

Les også: Tilgivelse, lettere sagt enn gjort (Sunniva Ørnes Puvanendran)

Du er viktig for Gud, ikke det du gjør

Jeg har hatt mange frivillige oppgaver i mitt kristne liv. Jeg har innimellom havnet i den fellen at jeg har sett på meg selv som en viktig del av fellesskapet på grunn av det jeg har bidratt med, og ikke for jeg er den jeg er.

Sånt stemmer ikke. Vi er ikke viktige for hva vi gjør, men for hvem vi er. Gud har skapt oss til å leve et liv i fellesskap der vi kan komme akkurat som vi er, fordi Gud har satt oss sammen.

Vi trenger ikke å gjøre noe for å føle oss fortjent til å være en del av fellesskapet, men får lov til å kjenne på at vi er en del av det, fordi vi er Guds barn og fordi vi følger Han som menigheten tilhører.

Gud har gitt oss enda mer hjelp i form av fellesskapet

En annen viktig side ved å stå sammen er å dele livet med noen andre. Etter en økt med intens planleggingsarbeid der du føler at du ikke kommer noen vei, hvem går du til? Det er selvfølgelig viktig å gå til Gud med alle dine tanker, og Gud har gitt oss enda mer hjelp i form av fellesskapet. Når man kjenner mismotet ta plass er det viktig å ha en god søster eller bror å dele det med, som Paulus ber oss om å gjøre:

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal 6,2)

For meg har nettopp dette vært utrolig viktig, selv om det å dele med andre er noe jeg synes er veldig utfordrende å lære. Heldigvis er det slik at jeg har folk rundt meg som har sett meg i mange livsfaser og humør. Når jeg har gitt andre et innblikk i hva jeg står i, har jeg bare blitt møtt med kjærlighet, oppmuntring og vennskap. Som sagt, vi står sammen!

Gud gjør ting på sin egen måte

I Andre Kongebok kapittel 4 står det om Naaman som slet med en hudsykdom. Profeten Elisja fikk et ord fra Gud til Naaman:

Gå og vask deg sju ganger i Jordan! Så skal kroppen din bli frisk og du bli ren. (2 Kong 5,10)

Selv om Gud i dette ordet sa at Han ville helbrede Naaman, reagerte han med sinne. Naaman hadde forestilt seg hvordan han skulle bli helbredet, og når han fikk en beskjed som ikke svarte til disse forventningene, var han på nippet til å ombestemme seg.

Heldigvis hadde han gode folk rundt seg som overbeviste ham om å gjøre det Elisja ba han om, og Naaman ble helbredet. Naaman hadde sett for seg hvordan ting skulle skje, men Gud gjør ting på sin egen måte.

Naaman hadde sett for seg hvordan ting skulle skje, men Gud gjør ting på sin egen måte.

Som sagt liker jeg å planlegge, og i det ligger det jo at man ser for seg hvordan ting vil se ut og hendelsesforløpet. Min plan kan ha vært en god plan, men hvis jeg ikke er åpen for Guds måte å gjøre det på, faller planen sammen. Men jeg tror at har Gud gitt meg en nådegave i planlegging og organisering, noe han ønsker å bruke i menigheten.

Når du bruker en nådegave så vil det være til oppbygging for fellesskapet. Når man deler det man opplever man har fått av Gud med resten av menigheten, kan andre bygge videre på det du deler. Gud fullfører alltid det han starter (Fil 1,5-6; Jes 55,11).

Mer av Pia: - Måten jeg opplevde miljøkampen endret seg da jeg ble kristen

Stol på Gud, for Han har gode planer! Koble deg på han, spør hva han vil gjøre i husgruppa di, i lovsangen, og i kafeen på kirkelokalet, eller der du tjener Gud. Hvem jeg er, er viktigere enn hva jeg gjør.