Hva betyr det egentlig å kjenne Gud? Er det mulig å være aktiv i tjeneste og samtidig leve på avstand fra ham? I episode 3 i undervisningsserien over 1. Johannesbrev 2,12–14 tar Rune Ørnes for seg åndelig farskap som en modenhet som springer ut av nærhet, ikke prestasjon, formet gjennom et langt liv i vandring med Kristus.

Å kjenne ham som er fra begynnelsen

Vi har tidligere sett på hvordan Johannes beskriver tre nivåer i det kristne livet: barna, de unge og fedrene. Barna kjenner at de har fått sine synder tilgitt og har fått erfare Guds nåde. De unge har lært å kjempe. De står fast på Guds ord og slik seirer over den onde. Men Johannes stopper ikke der. Han peker på det høyeste nivået – fedrene. De modne. De som «kjenner ham som er fra begynnelsen».

Det er et bemerkelsesverdig uttrykk. Johannes sier ikke at de vet hvem han er eller har hørt historier om ham, men at de kjenner ham. Det handler ikke om kunnskap eller teologi alene, men om et liv som er forenet med Kristus, gjennom mange år i vandring, prøvelser og trofasthet. Frukten av et liv i disippleskap, der man lar seg forme av Mesteren. 

I Matteus 7 sier Jesus: «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre’, skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min Fars vilje.» Og han fortsetter: «Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder og gjort mange mektige gjerninger?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’»

Dette er utfordrende ord! Det er altså mulig å gjøre mye for Gud uten egentlig å kjenne ham. Man kan være travel i tjenesten, men fremdeles fattig på fellesskap. Åndelige fedre er mennesker som har kommet lengre enn fokus på oppgaver. De har lært å bli stille sammen med Gud. De kjenner hans hjerte og har lært å lytte til hans stemme. De handler ut fra kjærlighet til Jesus og til Guds rike, i stedet for plikt eller ambisjon.

Disippelliv 

Veien til modenhet går gjennom å leve et liv som disippel. Jesus kalte ikke folk til å være tilskuere, men etterfølgere. En disippel er en som lærer av sin mester – ikke bare med hodet, han lærer gjennom levd liv. Gjennom erfaringer som former og utfordrer.

Når Johannes skriver til fedrene, skriver han til mennesker som har gått denne veien over tid. De har lært å stole på Gud når alt annet rystes. De kjenner hans trofasthet fordi de har opplevd den, de har ikke bare lest om den.

Vi ser det så tydelig i disippelflokken. De begynte som åndelige barn. De var forundret, fulle av spørsmål og ofte forvirret. Så vokste de til som unge. De var fulle av iver, pågangsmot og tro på at alt var mulig. Men gjennom årene med Jesus ble de forvandlet. Til slutt ble de fedre. De ble til menn som kjente Herren så dypt at de kunne lede andre inn i det samme livet.

Peters reise 

Peter er et godt eksempel på denne utviklingen. Da han møtte Jesus første gang, falt han på kne og sa: «Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann.» Han visste altså godt hvem han selv var. Han skjønte at han var uverdig og liten. Men Jesus så likevel noe annet. Han så en mann som hadde karakteren til å bli en disippel. 

Gjennom de neste årene opplevde Peter å få innsikt og åpenbaring. Han var den første som sa: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Han gikk på vannet, han så undrene og han fikk ansvar og oppdrag. Men han gjorde også store feil. Det aller verste var da han fornektet Jesus. Til tross for store ord, der han lovet å bli selv om alle andre skulle forlate, så bannet Peter på at han ikke kjente Jesus. Fallet var stort og sorgen var bitter. Skammen var ikke til å holde ut, og da Jesus ble korsfestet var Peter fraværende. 

Likevel ga ikke Jesus opp. Han benyttet heller Peters fall til å oppdra han, og slik gikk Peter fra å være en ustadig ungdom i troen, til å bryte gjennom til modenhet. Etter oppstandelsen møtte Jesus Peter på stranda og stilte han det avgjørende spørsmålet: «Elsker du meg?» Da Peter svarte ja, responderte Jesus med følgende ord: «Fø mine lam.» Med disse ordene førte Jesus Peter inn i et helt nytt kapittel, og da Den hellige ånd kom på pinsedag, var det Peter som forkynte evangeliet. Ikke i svakhet eller stolthet, men i renhet og kraft. Han var en moden mann. En far og en leder. 

Johannes, kjærlighetens apostel

Johannes, som skrev 1.Johannesbrev, dette brevet jeg underviser fra, hadde også en interessant reise. Han var sannsynligvis den yngste av disiplene og bror av Jakob. Jesus kalte dem humoristisk for “tordensønnene”, noe som antyder at de lett kunne være kranglete og sinte. En gang var de frustrerte over en landsby som ikke tok imot Jesus. Da foreslo de å sende ild ned fra himmelen over dem. Men Jesus irettesatte brødrene tydelig, og forklarte dem at de var av en annen ånd. De var som nidkjære ungdommer i troen, men Jesus ville føre dem til modenhet og visdom. 

Senere ser vi en annen Johannes. En moden utgave, ikke en ung og ambisiøs. I brevene hans møter vi nemlig en eldre mann som skriver om kjærlighet, fellesskap og lys. Gjennom et langt liv modnet han inn i en tjeneste der han kunne formidle evangeliet med kjærlighet og tyngde.

Tomas – fra tvil til moden tro

Blant disiplene finner vi også Tomas, han som ofte får tilnavnet «tvileren». Han var ikke kynisk eller likegyldig, men defensiv, en som trengte å forstå før han kunne tro. Da Jesus fortalte disiplene at de skulle dra til Judea igjen, et sted der trusselen mot Jesus var stor, svarte Tomas: «La oss gå, vi også, så vi kan dø sammen med ham.» Bak ordene hans ligger lojalitet, men også pessimisme og resignasjon. Han var villig til å følge, men frykt og skepsis preget troen hans.

Etter korsfestelsen ble Tomas kastet inn i sin aller største svakhet, nemlig tvil. Da Jesus viste seg for disiplene, gjorde han det på et tidspunkt der Tomas ikke var til stede. Han gikk glipp av det ene møtet som kunne fjerne all tvil. Men Jesus lot det skje. Han kunne ha skånet Tomas, men i stedet lot han ham møte sin egen tvil.

Senere stod Jesus endelig foran ham igjen og ba han kjenne på sårene etter korsfestelsen. Tomas var overbevist og brøt ut “Min Herre og min Gud!” På denne måten ville Tomas aldri glemme smerten av tvilen, og erfaringen formet ham helt sikkert for livet. Senere brakte Tomas evangeliet videre med stor kraft, faktisk helt til India. Dette var ikke en gjerning som var utført av en usikker og famlende kristen, men av en disippel som var ført til modenhet, gjennom oppdragelsen fra Jesus. 

Hvor lang tid tar det?

Men hvor lang tid tar det da å vokse til åndelig modenhet? Ett år, fem år eller kanskje tjue? Disiplene brukte tre år sammen med Jesus, og det var tre år som forandret alt.

Betyr det at vi også trenger tre år? For noen kanskje mer, for andre mindre. Men poenget er ikke tidslengden. Poenget er villigheten og nærheten. Disiplene gikk tett på Mesteren – hver dag, hele tiden. De spiste sammen, vandret sammen, lo og gråt sammen. Det var ikke avstand mellom liv og lære. Å bli en åndelig far eller mor, handler derfor ikke om hvor lenge man har vært kristen, men hvor nært man har vandret med Jesus. Noen har vært frelst i tiår uten å ha kommet lenger enn barnefasen. Andre vokser fort fordi de lar Ordet og Ånden forme dem.

Vennskap med Gud

I Johannes 15 sier Jesus: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, fordi jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.»

Dette er et fantastisk flott bilde. Tjenerskap handler om lydighet, mens vennskap handler om tillit. Når vi blir åndelige fedre og mødre, er det fordi Gud har delt sitt hjerte med oss. Han har latt oss få kjenne hans tanker og hensikter.

Derfor avslutter Jesus dette avsnittet med ordene: «Jeg har utvalgt dere til å gå ut og bære frukt – en frukt som varer. Dette befaler jeg dere: Elsk hverandre.» Kjernen i åndelig modenhet er kjærlighet. Ikke sentimentalitet, men selvoppofrende kjærlighet som søker andres beste. Fedre og mødre i troen er mennesker som bærer andres byrder, som oppmuntrer og rettleder, som ber og velsigner.

Kjennetegn på åndelige fedre

Men hvordan kan vi vite at vi faktisk vokser mot dette nivået? Johannes gir ikke en sjekkliste, men vi kan tydelig se noen kjennetegn:

De modne kjenner Gud personlig. De har erfart Guds trofasthet, nåde og hellighet gjennom livets mange ulike sesonger.

De modne bærer frukt. Livene deres påvirker andre til vekst og forandring. Ikke nødvendigvis gjennom store møter, men gjennom involvering og integritet.

De modne elsker. Kjærligheten er blitt den styrende kraften i livene deres. De lever ikke for egen vinning eller prestisje, men som en respons på Guds ubetingete kjærlighet til dem.

De modne lever i nåden. De dømmer ikke andre så raskt. De har erfart nådens trone. De vet hva det betyr å bli tilgitt, og de tilgir andre.

Også vil de modne hjelpe andre til å bli Jesu disipler. Åndelige fedre og mødre lever ikke for seg selv. De investerer i andre. De oppmuntrer yngre troende og hjelper dem å finne sin plass.

Fra selvopptatthet til tjeneste

Åndelig vekst handler ofte om et skifte i fokus. Barn er opptatt av å få. Unge er opptatt av å vinne. Fedre og mødre er opptatt av å gi. I begynnelsen av troslivet handler det naturlig nok om oss selv: våre bønner, våre behov og vår trygghet. Etter hvert som vi vokser, begynner vi å kjempe for andre. Vi ber for dem, står sammen med dem og tar ansvar. Men når vi kommer til modenhet, er kilden aller mest kjærlighet. Fedre og mødre i troen finner glede i å se andre vokse. De blir ikke truet av andres suksess, men er takknemlige. De sammenligner ikke, men velsigner. 

Et annet kjennetegn på åndelig modenhet er hvile. En dyp ro i hjertet. De vet at alt ligger i Guds hender og trenger ikke bevise noe. De vet hvem de er i Kristus. De vet at livet innebærer kamp, men lar ikke kampen definere dem. De har lært å stole på Guds karakter mer enn egne prestasjoner 

Fem steg til modenhet

Hvordan vokser vi da til modenhet? Her skal du få seks enkle punkter å meditere på. 

1. Lev i Ordet. Ikke som plikt, men som relasjon. Bruk Bibelen som et speil, der du spør Herren; «Hva vil du vise meg i dag, Herre?»
2. Bli værende i fellesskapet. Vi vokser ikke alene. Vi trenger mennesker rundt oss som både utfordrer og oppmuntrer. Finn deg gode rollemodeller i menigheten, som du kan snakke med og lære av. 
3. Tjen i kjærlighet. Ikke vent på perfekte forhold. Begynn der du er. Kjærlighet vokser når den brukes.
4. La prøvelsene forme deg. Ikke alt som gjør vondt, er galt. Ofte bruker Gud vanskelige tider til å forme oss i Kristus.
5. Lev i takknemlighet. Modne troende bærer alltid med seg takknemlighet. 
6. Lev i en sunn gudsfrykt. Nyt den nære relasjonen til Jesus, samtidig som du lever i ærbødighet og lydighet til Ordet. ‘

En arv å gi videre

Fedre og mødre bærer en arv. De viser neste generasjon hvordan man lever trofast midt i skiftende tider. I en verden som roper etter raske resultater, minner de oss om verdien av tålmodighet, karakter og utholdenhet. De står som levende vitnesbyrd om at troen holder, også når alt annet svikter. Og de vet at deres liv ikke er til for å bli beundret, men for å peke på ham som er fra begynnelsen.

Til slutt

Johannes skriver: «Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen.» Dette er målet for oss alle – ikke å bli store i oss selv, men å kjenne ham. Når livet vårt springer ut av fellesskapet med Jesus, vil fruktene komme helt naturlig. Da vil vi elske, tjene, tilgi og bære. Ikke fordi vi må, men fordi vi kjenner ham.

Disiplene brukte tre år på å lære dette, men de lærte også videre gjennom hele livet. Nå er det vi som går samme prosessen. Hver dag vi vandrer med Jesus, lærer vi litt mer om hvem han er – og litt mer om hvem vi selv er i ham. Dette er veien til virkelig modenhet og fruktbarhet. Og en dag, når vi ser ham ansikt til ansikt, vil vi forstå fullt ut det Johannes visste. Å kjenne ham som er fra begynnelsen – det er et som er selve livet.