En forkynner sa en gang: “Gud elsker deg som du er, samtidig elsker han deg for mye til å la deg forbli slik du er.” Vårt åndelige liv kan sammenlignes med det naturlige livet: Vi begynner som små barn, men ved Guds hjelp kan vi vokse opp til å bli trygge og modne mennesker som er i stand til å bety noe for andre mennesker.

Er du en som er svak og sårbar i relasjoner og situasjoner, eller som ofte søker bekreftelse eller beskyttelse fra andre? Eller er du selvsentrert, legger store planer, men har liten gjennomføringskraft. Er du mest opptatt av å prate selv, eller lytter du til folk som har mer visdom og erfaring enn deg selv? I så fall avdekker alt dette umodenhet i disippellivet ditt. Umodenheten kan ha ulik rot, men problemet er uansett det samme, og du bør ikke slå deg til ro med det.

Da jeg var fire år, bygde foreldrene mine hus. Pappa hadde vokst opp på gård og var handy, og sammen med sin bror som var nyutdannet snekker satte de opp huset selv. Jeg var altså bare fire år, men likevel trygt plassert som en del av familien. Ofte lekte jeg på tomta mens huset ble bygget, men hva var mine bidrag i byggearbeidet? Sannsynligvis svært lite. Jeg var neppe i stand til å støpe mur, sage eller bruke en hammer. I beste fall kunne jeg kanskje koste litt på byggeplassen. Jeg kan selvsagt ikke huske mye fra den gang, men regner med at jeg til tross for manglende bidrag syntes prosessen var veldig spennende. 

Men så ble jeg eldre og kom inn i ungdomstiden. Rundt konfirmasjonsalderen min begynte pappa å bygge en hytte. På dette tidspunktet hadde jeg vokst i modenhet og styrke. Jeg var i stand til å bruke nødvendige verktøy og det var ikke lengre farlig for meg å klatre i stige eller sage materialer. Jeg var nok ikke spesielt engasjert, men jeg kunne likevel levere reelle bidrag. Fremdeles var det pappa som bygde, men jeg kunne være til hjelp. Og mens jeg hjalp til, lærte jeg også. Litt som en disippel. 

Få år senere var jeg blitt voksen. Jeg giftet meg tidlig og sammen med kona mi tok vi utdannelse og fikk barn. I denne etableringsfasen bodde vi på seks forskjellige adresser, før vi endelig tok avgjørelsen om å bygge et eget hus. Nå var det ikke lengre pappa som bygde. Ansvaret lå på mine skuldre. Jeg ansatte snekkere som skulle ta grovarbeidet, mens jeg selv tok arbeidet med å sette opp innvendige vegger, isolere, male og tapetsere. Stadig var pappa der for å hjelpe til, men nå lå ansvaret på meg. Jeg var blitt en voksen. Jeg måtte bære ansvar og bygge mitt eget. 

Det er altså de modne som bygger. Det er slik i familielivet, i nabolaget, i frivillig arbeid og i samfunnet for øvrig, men det er også sånn i menigheten. Biologisk snakker vi om alder, men i menigheten er mer aktuelt å snakke om modenhet. Modenhet i Guds rike følger ikke nødvendigvis antall år som kristen. Vi har ulike utgangspunkt og ulike prosesser, men uansett vil Jesus at vi skal strekke oss i modenhet. Han vil lære oss å bygge, både eget liv og i fellesskapet. Ta deg tid til å reflektere litt over eget liv. Er du en moden kristen? I så fall, hva er de synlige tegnene på det?

La oss lese 1 Joh 2,12-14: 

Dere barn, jeg skriver til dere fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld. Dere fedre, jeg skriver til dere fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen av. Dere unge, jeg skriver til dere fordi dere har seiret over den onde. Ja, barn, jeg har skrevet til dere fordi dere kjenner Far. Dere fedre, jeg har skrevet til dere fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen av. Dere unge, jeg har skrevet til dere fordi dere er sterke: Guds ord blir værende i dere, og dere har seiret over den onde.

Med enkle ord viser Johannes oss at det er ulike modenhetsnivåer i Guds familie. Han snakker om barn, unge og fedre. Vi kunne også sagt barna, ungdommene og foreldrene. Johannes vektlegger ulike sider i det han skriver. Barna kjenner Far og har blitt tilgitt for sine synder. Til ungdommene snakker han om Guds ord, om styrke og seier, og til fedrene snakker han om det å kjenne han som var fra begynnelsen av, altså Kristus.  

Tiden som barn er lang og omfatter en enorm modningstid, fra gulping og bleieskift. Deretter til skolegang og et aktivt liv med sosialisering og fritidsaktiviteter. Barneårene rommer tiden som spedbarn, smårolling, barneskoleelev og opp til Tweens og tidlig pubertet. Det er ulike faser, ulike prosesser og ulikt potensiale som forløses i alt dette som regnes som barneårene. 

Ungdomstiden er kortere, men mer intens. En ungdom kan i ene øyeblikket fremstå moden, reflektert og fornuftig, mens i neste øyeblikk reagere som et lite barn. Det er en tid med store hormonelle endringer som utgjør overgangen fra barn til voksen, både fysisk, mentalt og emosjonelt. Årene som voksen er derimot mange. De strekker seg fra tidlig tjueårene og helt inn i alderdommen. Som sunne voksne, vil man være i stand til å bygge familie og samfunn. Likevel slutter en ikke å utvikle seg. Tvert i mot, den modne vil alltid strekke seg lengre. 

Målet for modningen som kristen, at vi skal bli fedre og mødre. Johannes sier at modenhet er det å kjenne han som er fra begynnelsen av, altså Kristus. Johannes hadde vandret sammen med Jesus i flere år. Han opplevde både vennskap og oppdragelse. Han erfarte gode dager, men også tøffe tak, og underveis ble det virkelig åpenbart for han hvem han tjente. Han tjente ikke bare et menneske i kjøtt og blod. Nei, han tjente Guds egen sønn, Kristus. I evangeliet sitt snakker Johannes om Ordet som ble menneske, han som var fra begynnelsen av. Dette viser dybden i relasjonen. Kristus var virkelig blitt åpenbart for Johannes. I sitt første brev, kapittel 1 sier han: «Det som vi har hørt, det vi har sett og det våre hender har berørt, det forkynner vi dere». Her ligger modenheten vi søker! At vi virkelig kjenner han som er fra begynnelsen av. At vi har hørt, sett og berørt Kristus. Modenheten kommer ved at Jesus blir kjøtt og blod for oss. 

En sunn menighet i vekst vil ha mennesker i alle kategoriene av åndelig modenhet. Dette er både naturlig og faktisk veldig fint. Det skaper en spennende dynamikk som stadig fører menigheten inn i ytterligere utvikling og vekst. Men Bibelen antyder at det er mulig å ha vært frelst i årevis, uten å komme forbi barnestadiet eller ungdomstiden. Da kan man i så fall oppleve at hele menigheter preges av barnslige trekk eller ungdommelig ustabilitet. Slik var det aldri ment å være. 

I møte med Nikodemus snakker Jesus at man må bli født på ny, for å komme inn i Guds rike. «Født på ny», kan også oversettes «født ovenfra». Her introduserer Jesus tanken om å bli en ny skapning og han snakker om å bli født av vann og ånd. Ingen rekker å bli ti eller tjue år før de blir født. Det sier seg selv. Absolutt alle kommer til verden som små, forsvarsløse og trengende babyer. Alle trenger omsorg, beskyttelse og næring den første tiden. Spedbarnsfasen er en veldig sjarmerende tid, men ingen foreldre ønsker vel at barnets utvikling skal stanse der. Tvert imot, foreldrene vil stimulere til vekst. De jubler over det første smilet, over krabbing, de første stegene og de første ordene. De trener barnet og gleder seg over all utvikling. Nå hender det dessverre at normal utvikling uteblir. At babyens kropp eller sinn ikke responderer som forventet. Dette er tegn på sykdom eller hjerneskade som gjerne fører med seg store utfordringer. 

Hva skjer da hvis utviklingen uteblir i Guds familie? At mennesker kommer til tro, men fortsetter å fremstå som spedbarn? Nettopp dette ser vi i 1. Korinterbrev 3. Her sier Paulus; «Jeg måtte tale til dere som mennesker styrt av kjøtt og blod, som til spedbarn i Kristus. Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det tålte dere ikke.» Paulus bruker alder og type mat for å illustrere menighetens umodenhet. Han adresserer holdninger og handlinger som tydelig har sin rot i kjøttet, ikke i Ånden, og det er tydelig at han mener dette er helt uakseptabelt. Paulus hadde ventet vekst og modenhet, men fant det motsatte. I denne bibelteksten er problemet at korset manglet. De lot fremdeles kjøttet regjere, og de forble derfor barnslige. Hadde de gitt Ånden rom, ville de kommet forbi dette stadiet. Da ville de gjort som Paulus sier i Romerne 8: «Hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve».  

Det samme ser vi i Hebreerne 5,12-14. Her står det:

Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. For den som lever av melk, er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet. Men fast føde er for de fullvoksne.

Videre i neste kapittel kommer det fram at grunnvollen fremdeles ikke var kommet på plass, og at dette var grunnen til at de fortsatt måtte få åndelig melk. Hos korinterne manglet korset, mens hos hebreerne manglet grunnvollen. Disse to utfordringene er selvsagt tett knyttet til hverandre. 

Det er viktig å være ærlig om eget liv og egen utvikling. Dersom du tenker at du selv er moden, men samtidig styres av barnlige adferdsmønster, da lurer du deg selv. Konsekvensene er at Guds potensiale forblir forhindret eller uforløst. Er du en person som må stadig må lære om igjen og om igjen? Som er svak og sårbar i relasjoner og situasjoner, eller som ofte søker bekreftelse eller beskyttelse fra andre? Eller er du selvsentrert, legger store planer, men har liten gjennomføringskraft. Er du mest opptatt av å prate selv, eller lytter du til folk som har mer visdom og erfaring enn deg selv? I så fall avdekker alt dette umodenhet i disippellivet ditt. Umodenheten kan ha ulik rot, men problemet er uansett det samme, og du bør ikke slå deg til ro med det. 

Hebreerne manglet altså grunnvollen, og derfor måtte den legges om igjen. I stedet for fast føde, fikk de igjen åndelig melk. I Hebreerne 7 kommer det fram hva denne melka er. Det er de første og grunnleggende ting vi lærte om Kristus, og videre lister forfatteren opp seks ulike sider av grunnvollen; Omvendelse fra døde gjerninger, tro på Gud, læren om renselsesbad, håndspåleggelse, evig dom og de dødes oppstandelse. For å få et stabilt fundament for disippellivet, må en altså kjenne disse ulike sidene av Kristus! Dette er fundamentet som tar deg videre fra barnestadiet og inn i ungdomstiden. Kanskje er dette allerede på plass i livet ditt. Det er i så fall virkelig bra, men det betyr på ingen måte at byggingen er fullført. Det er kanskje heller nå det virkelig starter. 

Jeg er velsignet med fem nydelige barnebarn. De tre eldste er gutter og de to yngste er jenter. Guttene er skikkelige arbeidskarer, mens jentene er enda mest opptatt av lekene på gulvet. Guttene følger ivrig med når ting skal gjøres i hus og hage, og de vil gjerne bidra. Foreløpig er de ikke mye til nytte, men etter beste evne etteraper de den jobben som vi voksne gjør. I sommer fikk de være med når jeg skulle anlegge hage og terrasse. Utrustet med hammer, sag og spader i tilpasset størrelse, gikk til verket. Med iver som langt oversteg motet mitt, kastet de jord og sand i trillebåra, de rullet ut ferdigplen og skrudde terrasseplanker. Selvsagt var de litt i veien for meg, og kunne faktisk tidvis gjøre jobben min mer komplisert. Likevel var det fantastisk å ha dem med. Men det beste var likevel at de lærte. De fikk opplevelsen av å bidra og det gav dem fellesskapsfølelse. Det var til utvikling både for motorikk, teknisk forståelse og deres personlige karakter. Dette er dette som er disippelskap i en tidlig fase. 

Det er ingenting i veien med å være et barn, så lenge du ikke stagnerer der. Veien videre er å begynne å tjene. Si nei til ditt eget kjøtt og lengt etter Guds ord. Meld deg på og sørg for at du begynner å tjene sammen med de andre. Lær av dem som har gått foran, i stedet for å bli en møtegjenger som kommer for å få din ukentlige rasjon av åndelig brystmelk. 

Jeg og min kone ble døpt høsten 2001. Tre år senere hadde jeg lederansvar i menigheten og sammen med de andre i cellegruppa, så vi mange mennesker disippelgjort. Hvordan kunne dette skje så fort? Hadde jeg de rette egenskapene, og på den måten var et spesielt tilfelle. Nei, jeg tror ikke det. Men jeg hadde gjort opp min sak. Jeg ville ha Jesus som Herre. Jeg var tørst og sulten og søkte aktivt åpenbaring. Jeg valgte å ta imot vekst og utvikling. Jeg brukte ørene mer enn munnen. Også var jeg umiddelbart klart til å bære ansvar. Dette kan du også gjøre. Og gjør du det er du raskt på tur inn i ungdomstiden som disippel. En tid av initiativ, styrke og seier!