Når vi bærer i egen kraft, blir vi utslitt. Men når vi bærer i Åndens kraft, orker vi mer enn vi trodde var mulig.

I Johannes 6 finner vi tre utrolige historier. Først mettet Jesus fem tusen menn pluss kvinner og barn, med fem brød og to fisker. Brødunderet ble et voldsomt tegn for folk, og de begynte å snakke seg i mellom: «Er dette profeten som skal komme til verden?» For å unngå folks oppmerksomhet, trakk Jesus seg bort og gikk opp i fjellet alene.

Deretter leser vi historien om hvordan Jesus gikk på vannet, mens disiplene strevde i motvind. Nok et spektakulært tegn, og vi kan bare forestille oss hvordan praten gikk. Folket hadde lett etter Jesus uten å finne han, og plutselig var han kommet over til Kapernaum. Ryktene gikk helt sikkert som ild i tørt gress, om hvordan Jesus hadde spankulert sjøvegen på egen bein.

Til sist leser vi hvordan Jesus sjokkerte folk med en tale. Han omtalte seg selv som Livets brød, og senere kom han med følgende oppsiktsvekkende ord: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.» Etter dette trakk folket seg bort, og til og med mange av hans disipler forsvant. De hadde kommet til Jesus for å få brød og sirkus, ikke kanibalistisk snikk-snakk.

De sterke tegnene gjorde at folkemengden fulgte Jesus. Men i stedet for å utnytte boosten til en ytterligere utvidelse av tjenesten, valgte altså Jesus effektivt å annullere alt med denne tilsynelatende horrible talen. Men du skjønner, Jesus ville ikke at de skulle følge tegnene og miraklene. Han ville at de skulle følge ham! At folkemengden skulle skjønne hvem han virkelig var!

Til slutt stod Jesus igjen med noen få mennesker, sannsynligvis de tolv og noen få andre. Så stilte han dem et enkelt spørsmål. Et spørsmål som er relevant for alle disipler, også i dag; «Vil også dere gå bort?» Spørsmålet går rett inn i kjernen av disippellivet. Som disipler av Jesus opplever vi ofte ulike utfordringer. Det er lett å ta anstøt, både av kultur, ulike personligheter, følte forventninger, folks meninger og ikke minst teologi. I møte med slikt, vil ofte tegn, under og tidligere positive erfaringer, blekne og visne. Da kommer kanskje følgende refleksjoner, «Er dette stedet for meg?», «Er dette den rette menigheten for meg?», eller enda verre, «Er dette disippellivet egentlig noe for meg?».

Jesus stiller fremdeles det samme spørsmålet i dag: «Vil også du gå bort?»

I vers 68-69 demonstrerer Peter at relasjonen til Jesus handlet om mer enn tegn og under, «fame and glory». Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» Det er som at Peter erkjenner: «Vi skjønner ikke alt. Vi forstår ikke alltid hva du mener, men vi har sett nok til å skjønne konturene av hvem du virkelig er. Derfor finnes det ingen alternativ. Om alle andre går, blir vi stående.»

Det er helt avgjørende at Jesus får være sentrum i disippellivet ditt. I fellesskapet og i livet generelt vil du møte mange utfordringer. Du prøver å passe inn for å finne din plass. Men så møter du folk med sterke meninger, sterke gaver og sterke personligheter, også begynner du å sammenligne deg. Har det jeg har noen verdi? Finnes det rom for meg? Hvor passer jeg inn?

Samtidig møter du krav. Følte krav fra det som forkynnes, fra menighetskulturen og ikke minst egen forventninger. Dette kan bli slitsomt, og noen ganger overveldende. Men Jesus ønsker ikke at vi skal leve kristenlivet ut fra krav, forventninger eller sammenligninger. Han ønsker at vi skal følge ham, fordi han er «livets brød». Kristus må være sentrum. Uten ham i sentrum, blir selv det beste tomt. Uten ham blir alt slit og strev.

Fra talerstolen hører vi mange gode og viktige ting. Vi blir minnet om betydningen av evangelisering, at vi alle bør være klar til å dele vitnesbyrdene våre og dele evangeliet med familie og bekjente. Men ønsket om at mennesker skal bli frelst, kan også bli en usunn byrde. Du vil jo ikke at dine venner skal gå fortapt, og nå ligger ansvaret på dine skuldre. Dette er et ansvar det ikke er godt å bære i egen kraft.

Deretter forkynnes det om viktigheten av å leve i Guds ord. At du har gode rutiner for bibellesning og bønn. For å ta i mot Ordet, etablerer du nye rutiner i en allerede fullstappet hverdag. Etter beste evne prøver du å få dette gjort, nesten som religiøse plikter du kan huke av på checklista. Men Jesus ville aldri at fellesskapet med han skulle være religiøse plikter.

Så snakkes det om trofasthet i fellesskapet. Om de første kristne som delte hverdagen og inviterte hverandre til fellesskap rundt måltidene og hadde alt felles. Et fascinerende glansbilde, men som kan oppleves heftig i en travel hverdag for et ungt par med små barn, eller en travel student, som i tillegg må jobbe for å få økonomien til å gå opp.

Alt dette er sunt og rett og det må forkynnes! Men – og dette er viktig – dersom ikke Kristus er sentrum i alt dette, så vil det bare føles som krav. Det blir byrder. Det føles som noe du må klare selv. Kristenlivet handler ikke lengre om å leve, men å levere. Du vet, livet med Jesus er ikke som en brusautomat, der du investerer 40 kroner og får en kald Pepsi i retur. Kristenlivet er en relasjon, der alt starter med Gud og hans nåde, ikke bare hva du strekker til på.

Fest blikket

Derfor må du sørge for at blikket er festet på Jesus! Se for deg at du er på skolen og fester blikket på læreren din. Uansett hva som skjer, holder du blikket fast. I klasserommet finner du mange andre mennesker, alle med sin personlighet, meninger og innfall. De kan rekke opp hånden, begynne å snakke eller reise seg for å gå. Men så lenge blikket ditt er festet på læreren, vil det oppleves som perifert. Du registrerer det som skjer, men det oppleves som diffuse impulser.

Slik er det også når vi følger Jesus. Kun når blikket er skikkelig festet på Ham, kan vi finne de riktige perspektivene. Synspunkt, innfall og forventninger fra andre, skal sees i lyset fra Kristus. Dette er eneste veien til et sunt og balansert disippelliv. Du lever ikke i et vakuum, separert fra andre disipler. Tvert i mot! Likevel tar du alle impulser først til Jesus. Så får du dem tilbake fra Ham i den versjonen han ønsker du skal ha.

Men dersom du heller lar deg forstyrre, vil blikket fort begynne å bevege seg. Impulsene fra de andre trekker oppmerksomheten din, og plutselig er fokuset ditt på sammenligning, meningsytring eller følte krav. Utrolig mange har startet sitt disippelliv med en total fascinasjon av Jesus og endt opp med frustrasjoner, tomhet og brutte relasjoner.

Jesus sier i Matteus 11,28-30: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt, og min byrde lett.»

Ofte hører vi bare det første verset i denne sekvensen sitert; «Kom til meg… og jeg vil gi dere hvile.» Det høres så utrolig deilig ut. Vi ser for oss at vi kommer til Jesus. Der legger vi all tyngde i fra oss på hans skuldre, også vandrer vi bort lett, fri og glad.

Men Jesus stopper ikke der. Han fortsetter med å si; «Ta mitt åk på dere og lær av meg.». Du legger altså av deg et åk, men så får du et nytt i stedet. Det er heller et bytte, for du skal fremdeles bære et åk.

Men forskjellen er at dette åket er godt. Dette åket er ikke menneskelig, men gitt fra Jesus og skal bæres i Den Hellige Ånds kraft. Det er ikke frihet til å droppe bibelsk disippelliv, men en viktig justering av kilden. Med Kristus i sentrum, kommer alt i balanse. Vi trenger altså å la Jesus legge åket på oss, også må vi la ham lære oss hvordan det skal bæres.

Da jeg var yngre gikk jeg mange lange fjellturer. Med telt, sovepose, fiskeutstyr, klær og mat kunne jeg gjerne bære en sekk på over tjue kilo. Det gikk fint, så lenge sekken var god. Med solide bæreseler og hoftebelte kunne jeg bære tungt, og fremdeles gå langt. Men jeg husker også ganger hvor jeg var på tur med en dårlig sekk, der metallstengene gnagde i ryggen. Da kunne jeg nesten ikke bære noe. Det handler altså ikke bare om vekten, men om hvordan vekten bæres.

Slik er det også i Guds rike. Når vi bærer i egen kraft, blir vi utslitt. Men når vi bærer i Åndens kraft, orker vi mer enn vi trodde var mulig.

I Lukas 10 leser vi om Marta og Maria. Jesus er på besøk. Marta stresser med serveringen, mens Maria setter seg ved Jesu føtter. Martha blir irritert – og ærlig talt, det er forståelig. Hun føler seg alene. Hun sier: «Jesus, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet?» Men Jesus svarer: «Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» Han sier ikke at tjenesten er uviktig. Men han sier at prioriteringen må være rett. Vi må begynne ved Jesu føtter. Derfra går vi ut i tjeneste. Ikke omvendt.

I Romerne 12 skriver Paulus: «Bær kroppen fram som et levende og hellig offer – det er deres åndelige gudstjeneste. La sinnet forvandles, så dere kan dømme hva som er Guds vilje.» Deretter begynner han å snakke om kroppen – menigheten – og hvordan vi er ulike lemmer, med ulike gaver og tjenester. Og så kommer dette nøkkelverset i vers 11: «Vær ikke lunkne i iveren, vær brennende i ånden, tjen Herren.»

Det står ikke: Vær brennende i prestasjonene. Eller i pliktene. Eller i lovgjerningene. Det står: Vær brennende i Ånden. Tjen Herren. Ikke tjen for å tilfredsstille mennesker. Ikke tjen for å bevise noe. Tjen fordi Ånden driver deg. Dersom du tjener i egen kraft, vil du møte veggen. Du vil bli frustrert, irritert, motløs. Du vil begynne å sammenligne. Du vil kjenne deg tom. Men når Ånden fyller deg, da blir tjenesten livgivende.

I Lukas 15 leser vi den velkjente historien om den bortkomne sønnen. Han som tok arven, reiste bort og mistet alt. Til slutt kom han likevel hjem, men i stedet for å bli møtt med fordømmelse, kom faren ham i møte og gjeninnsatte han som en sønn.

Men det er også en annen sønn i denne historien. Den hjemmeværende.

Når faren steller til fest for å feire at den bortkomne sønnen har kommet tilbake, blir den andre sint. Han føler seg oversett og urettferdig behandlet. Han sier: «Jeg har vært her hele tiden, og du har ikke engang gitt meg et kje!» Sønnen er frustrert. Han skjønner ikke farens handlinger og føler seg urettferdig behandlet. Men faren svarer på en interessant måte. Han sier helt enkelt: «Barnet mitt». Med disse to ordene etablerer han identitet og balanse. Han sier: «Du er barnet mitt og jeg er din far. Du er min og alt mitt er ditt.»

Når vi kjenner på frustrasjon, trenger vi ikke argumentasjon – vi trenger å bli minnet om hvem vi er. Guds barn. Ekte sønner og døtre. Alt hans er vårt. Det gir ro. Det gir identitet. Det retter blikket vårt tilbake mot sentrum.

I Åpenbaringen 2 taler Jesus til menigheten i Efesos. Han sier: «Jeg vet om dine gjerninger. Din utholdenhet. Din kamp mot det onde.» Det er en imponerende liste. De hadde gjort alt rett. Men så kommer det: «Men jeg har dette imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.»

Alt var altså på plass – men kjærligheten manglet. Og så sier Jesus: «Vend om. Gjør de gjerningene du gjorde før.» Brevet fra Jesus var skrevet til en menighet, men det gjelder også for oss som enkeltindivider. Det gjelder oss alle. Vi kan ha struktur, rutine, trofasthet – men om vi mister kjærligheten til Jesus, mister vi kilden, og da er alt til syvende og sist tomhet.

Peter svarte altså Jesus: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vi vet at du er Guds hellige» (Joh 6,68)

Jeg vet ikke hvor du er i din vandring med Jesus. Jeg vet ikke om du føler på elver av levende vann som strømmer fra ditt indre, eller om du føler deg som en uttørket liten bekk. Budskapet er uansett det samme til oss alle. La oss ta vare på den første kjærligheten. Ikke la ytre impulser forstyrre det som er livslinjen. Dersom Kristus er midtpunktet, kan vi hvile mens vi tjener. Da kan vi stå, uansett hva som kommer. Da kan vi se forbi forstyrrende elementer og finne glede og fred i Kristus, i alle livsfaser og under alle forhold.