Når Ordet blir værende i oss, bygger vi en robusthet som gjør oss sterke. Da kan vi overvinne synd, fristelser og tøyle vår egen umodenhet. De unge i Herren lærer å spise selv av Ordet, de vokser i styrke til å seire i kampene som livet bringer.

Små barn ser ofte opp til ungdommene. Med ivrige øyne følger de med på hva de unge gjør, og gleder seg til selv å kunne delta. For barnet ser ungdommene nesten ut som de voksne. Det ser ut som om de kan alt, og at de har lov til alt. Det kan være fint å være barn, men likevel ligger det en iboende lengsel etter å strekke seg og utvikle seg videre. Når noen kommenterer at de er store og flinke, så blir derfor barnet lykkelig og stolt. 

Et spedbarn kan kun drikke morsmelk. Først etter noen måneder introduseres barnet gradvis for banan, babygrøt eller små biter av brød. Dietten utvides litt etter litt. Fremdeles trenger de hjelp, men etter en stund har de motorikk til selv å putte maten i munnen. Morsmelk er utmerket i starten. Det er en perfekt diett for et spedbarn, men fungerer absolutt ikke for en ungdom. 

Ungdommen har nemlig lært å spise selv. Han kan føre maten til munnen for egen hånd, men enda mer, han kan faktisk handle inn og tilberede selv. Mat som sørger for et balansert næringsinnhold, og som legger til rette for vekst og utvikling. 

Åndelig melk

Tre ganger i Det nye testamentet møter vi uttrykket «åndelig melk». I disse tekstene uttrykkes det at barnlige kristne trenger et kosthold tilpasset deres modenhet. Mat som passer for de umodne. Enkel og grunnleggende føde, som gis uten at barnet trenger å gjøre mer enn å gape opp. Samtidig ligger det en forventning om utvikling. En kristen skal ikke leve på åndelig morsmelk hele livet. Disippelen må klargjøres for fast føde!

I skarpe ordelag kaller Paulus menigheten i Korint for spedbarn i Kristus. En dramatisk karakteristikk av menigheten, på grensen til støtende. Men hvordan står det til med oss da, våre menigheter og vårt personlige liv? Ville Paulus vært mer anerkjennende til det han finner hos oss? Det er selvsagt umulig å gi et generelt svar på dette, men det er uansett klokt å ta en liten titt på seg selv. 

De tre stedene som snakker om åndelig melk er 1.Korinterbrev, 1.Petersbrev og Hebreerbrevet. Her gir forfatterene oss innblikk i hva åndelig umodenhet er, men samtidig også tydelige hint om hva som må til for å komme seg videre. 

La oss ta en kjapp titt på disse tre tekstene.. 

I 1. Korinterbrev 3 skriver Paulus: «Jeg måtte tale til dere som mennesker styrt av kjøtt og blod, som til spedbarn i Kristus. Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det tålte dere ikke.» Paulus hadde forventet modne disipler, men fant spedbarn. Han hadde forventet Åndens frukt, men fant kjødelige kristne som var styrt av misunnelse og strid. Hva var da det egentlige problemet i Korint? Jo, de unnlot å ta opp korset. De hadde glemt Jesu ord som vi finner i Lukas 9,23. Der står det: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» 

I 1. Petersbrev 2 finner vi noe av det samme. Her står det: «Legg derfor bort all ondskap, falskhet og hykleri, misunnelse og sladder, og lengt som nyfødte barn etter ordets rene melk, så dere ved den kan vokse til frelse.» Vi må altså først legge bort kjøttets gjerninger, og deretter ta til oss ren åndelig melk. Dette er første steget mot  vekst! 

Så fortsetter han: «Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer.» Her beskriver Peter et liv i aktiv tjeneste. En tjeneste der en frivillig bidrar i fellesskapet med sine evner, sin innsats og ved åndelige gaver. I møte med Jesus kommer vi til liv, vi blir bygget sammen med andre, og bærer fram åndelige offer. Den som ikke bygges sammen med andre og heller ikke tjener aktivt, vil på ingen måte forlate spedbarnstiden. Problemet her er altså manglende bygging og manglende tjeneste.

Den tredje teksten finner vi i Hebreerbrevet 5, og i vers 12 leser vi: «Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde.» Igjen ser vi at det var forventning om modenhet og aktiv tjeneste, mens realitetene var noe helt annet. De hadde egentlig hatt nok tid til modning, men trengte fremdeles å lære de grunnleggende tingene en gang til. De manglet rett og slett en grunnvoll i livene, en grunnvoll de kunne bygge videre på. 

Dersom man trekker ut essensen av disse tre tekstene, finner man følgende erkjennelser om åndelige spedbarn. De er kjødelige, de kjenner ikke de grunnleggende sannhetene om Jesus, og de bygges ikke sammen med andre inn i aktiv tjeneste. Dette avslører en tilstand, men forteller også om en mulig vei videre, en vei ut av spedbarnstiden. Nemlig følgende tre punkt: ta korset opp, få grunnvollen på plass og kom deg inn i aktiv tjeneste. Raskest mulig!

Å ta opp korset handler om å si ja til etterfølgelse – å fornekte seg selv, legge bort egoismen og leve for Kristus i hverdagen. Å få grunnvollen på plass handler ikke bare om å kunne teorien fra en undervisning, men at de de grunnleggende sannhetene preger livet og valgene våre i praksis. Og aktiv tjeneste betyr ikke nødvendigvis å ha et verv eller en tittel, men å ha et tjenersinn. Vær en som gir av seg selv og som bygger fellesskapet der en er. 

Sagt med andre ord; Vend om fra kjøttets gjerninger, stup inn i Guds ord med liv og lyst og meld deg til tjeneste sammen med de andre. Dersom du gjør dette, er du kjapt på tur inn i ungdomstiden som disippel. Men hva kjennetegner da fasen som åndelig ungdom?

Ungdomstid i Kristus

La oss lese fra 1.Johannes.2 igjen: «Dere barn, jeg skriver til dere fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld. Dere fedre, jeg skriver til dere fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen av. Dere unge, jeg skriver til dere fordi dere har seiret over den onde. Ja, barn, jeg har skrevet til dere fordi dere kjenner Far. Dere fedre, jeg har skrevet til dere fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen av. Dere unge, jeg har skrevet til dere fordi dere er sterke: Guds ord blir værende i dere, og dere har seiret over den onde.»

Johannes peker på tre kjennetegn som preger de unge. Først sier han: «Jeg skriver til dere fordi dere har seiret over den onde.» Seier er altså det første. Deretter legger han til: «Jeg skriver til dere fordi dere er sterke.» Og til slutt: «Guds ord blir værende i dere, og dere har seiret over den onde.»

Vi ser altså følgende trekk hos den unge: seier, styrke og et liv preget av Guds ord.

Ungdomstiden i disippellivet preges altså av seier. Et spedbarn er avhengig av beskyttelse, mens den unge er sterk nok til å kjempe selv – og til å vinne. Jeg møter stadig kristne som søker beskyttelse hos andre. Som opplever daglige angrep i kropp og sinn og føler seg sårbare og alene. Det er ingenting i veien med å søke hjelp, tvert i mot. Samtidig avslører det en umodenhet det heldigvis er mulig å gjøre noe med.  

Angrepene kan komme på så mange ulike måter. For det første erfares det som personlig angrep. Angrepene treffer som sykdom eller smerte i kropp og sjel. Det kan komme som motløshet eller destruktive tanker. I  Johannes 10:10 står det at tyven kom for å stjele, drepe og ødelegge, men at Jesus kom for at du skulle ha liv – ja, liv i overflod. Den onde er som en tyv som prøver å røve fra deg. Ofte angriper han gjennom historien din og traumer du har opplevd. Han angriper med løgntanker, noe han bruker han for å trykke deg ned. Noen ganger trenger en hjelp til å tilgi og bli satt fri ved forbønn. Dette skulle helst bli gjort på et tidlig tidspunkt i disippellivet, men dessverre møter jeg stadig mennesker som fortsetter å leve med slike utfordringer i årevis. Når utfrielsen er et faktum, kan en selv stå i kampen. Dette gjøres i kraft av Guds ord og i visshet om hvem en er i Kristus.

For det andre kjempes det stadig med fristelser, oftest innenfor områdene penger, posisjon og sex. Den onde vil lure oss bort fra en sterk og nær relasjon til Herren. Han vil skape fordømmelse og mismot, ved å lokke oss til fall. Jakob skriver: «Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans.» Jakob beskriver hvordan fristelsen blir til: den vokser i oss, blir svanger, og til slutt føder den synd. Denne kampen møter oss alle, men en ungdom i Kristus er ikke lengre en kasteball for impulser og lyster. Har lært å stå djevelen i mot, og seire over fristelsen. 

For det tredje erfarer vi stadig kamp i relasjonene våre. Den onde angriper i ekteskapet, i familien eller i menigheten. I Galaterne 5 stiller ser vi kontrasten mellom kjøttets frukt og Åndens frukt. Det står at Ånden og kjøttet ligger i strid med hverandre, slik at vi ikke kan gjøre det vi vil. I møte med følt urettferdigheter, vil kjøttet rive og slite i oss, og vi etter å slå tilbake. Den unge i Guds rike har erfart denne kampen før og skjønner hva som skjer. Han kjenner konsekvensene og har lært å leve ut seieren, også i relasjonene – i kjærlighet, tålmodighet og forsoning.

Guds ord

Men hvordan har han gått fra svakhet til styrke? Jo, ved å styrke seg på Guds ord.

Når Ordet blir værende i deg, bygger du en robusthet som gjør deg sterk! For at dette skal skje, må du lære å spise selv. Dessverre ser jeg mange kristne som ikke er i stand til å lese mer enn maksimalt ett mannakorn eller dagens bibelvers på YouVersion hver dag. Dette forundrer meg. Som ungdom i Kristus trenger du mat! Biologiske ungdommer, spesielt gutter, fremstår ofte som totale matvrak og kan stappe ned et helt brød til kvelds. Sånn skulle det også være for unge i Kristus. Den unge er stor nok til å spise selv, han går ikke lengre på søndagsmøter for å få sin ukentlige dose av åndelig melk. Han forsyner seg rikelig hver dag, slik at han blir mett og solid bygget etter Gud ord. Ordet er ikke bare tatt imot, men blir værende. Det fordøydes og blir en del av deres indre liv – og nettopp derfra kommer styrken.

Veien videre

Vi har sett hvordan Bibelen beskriver overgangen fra spedbarnstid til ungdomstid i Kristus. Det handler om å gå fra melk til fast føde, fra avhengighet til selvstendig fordypning, fra svakhet til styrke – og til seier.

Spedbarnet trenger omsorg, beskyttelse og melk. Men ungdommen er kalt til mer: til å spise selv, til å vokse i styrke, til å seire i kampene som livet bringer. Guds ord gir styrke, og styrken leder til seier. Dette kjennetegner ungdomstiden i Kristus. 

Avslutning

Kanskje kjenner du deg igjen i beskrivelsen av spedbarnet. Du ser at du fremdeles strever med de samme tingene som flere år tilbake, og at du ikke helt har tatt skrittet videre. Da er oppfordringen klar: ta opp korset, bygg grunnvollen, og gå inn i tjeneste. Det er den sikreste veien til vekst.

Eller kanskje du allerede kjenner deg igjen i ungdommen. Du har begynt å erfare styrke, du har sett at Guds ord lever i deg, og du har opplevd seire i kampen. Da oppmuntrer jeg deg til å fortsette å spise av Ordet, til å stå fast i prøvelser og fristelser og til å leve ut seieren i dine relasjoner.

For målet er ikke å forbli ungdom i Kristus. Målet er modenhet – å bli en far eller mor i troen, en som kjenner ham som er fra begynnelsen av. Men kanskje viktigste akkurat nå, er å leve ut din ungdomstiden i Kristus, fullt og helt. Så, til dere unge: Vær sterke, la Guds ord få bli værende i dere, og lev i seieren som Kristus allerede har vunnet.