Jeg opplevde, for ikke så veldig lenge siden, å gå inn i en sesong av mitt liv der stress og tretthet dominerte hverdagen min. Det var ikke kroppen min som var sliten, men noe inni meg, en slitenhet som hadde klort seg fast i margen min, og som ikke ble kurert av en god natts søvn.

I mangel på en løsning på denne slitenheten fortsatte jeg å leve mitt liv på vanlig vis: jeg ba, leste Bibelen, gikk i husmenighet, og jeg ba høyt, proklamerte seier over mitt liv og presset til side den slitenheten som hele tiden lå der, og som jeg ikke hadde tid til i en travel hverdag. Jeg var David; jeg gikk til krig mot alle mine problemer, lot bønn og lovsang være mitt sverd og skjold, og fortsatte å presse, kjempe, dytte og stride.

Les også: Sorry Gud, men jeg har ikke tid akkurat nå (Therese Borgersen) 

Men jeg var fortsatt sliten, og mine «våpen» (bønn og lovsang) bet ikke på fienden.

Og så skjedde noe rart. Gud hvisket meg i øret, og jeg syntes at Han sa at jeg… skulle være stille?

Det er ved Gud vi har seier.

I Bibelen finner vi inspirerende vers om å stride i bønn, og det er nok mange som tenker som meg at vi skal være bønnekjempere, krigere for Herren, og at vi hvis vi bare kjemper hardt nok kan vi slå fienden. Vi må bare be lenge nok, høyt nok, sterkt nok, så går det. Så kommer gjennombruddet.

Og jeg tror veldig på det: jeg tror vi er kalt til å stride i bønn, at vi skal proklamere Guds sannheter over oss selv og verden rundt oss, at vi kan rive til oss Guds løfter og i tro leve i dem.

Men én ting må vi ikke glemme: det er ved Gud vi har seier.

Og noen ganger trenger vi at det er Gud som strider for oss. Akkurat som Han for 2000 år siden vant seier for oss på korset, strider han gjerne for oss i dag. Og når Han strider for oss, kan det være at han samtidig kaller oss til å være stille.

Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. (2 Mos 14,14)

Så jeg gjorde som Gud sa: stengte meg inne på rommet, satte på rolig lovsang, og bare… var stille. Lyttet. Var i Guds nærhet.

Han var min kilde til gjenopprettelse og styrke.

Og det var vanskelig i starten å legge fra meg ansvaret for å «be meg selv frisk og rask», for det var noe i meg som ønsket å returnere til gamle vaner: jeg verket etter å være den som kjempet, fremfor den som ble kjempet for. Men jeg var stille, lyttet til Guds stemme, og lot Han møte meg.

Vær stille for Herren og vent på Ham! (Sal 37,7)

I denne prosessen fikk jeg kjenne på Guds uendelige godhet, og ble minnet på hans trofasthet og kjærlighet for meg. Det var en helbredelsesprosess der Han var min kilde til gjenopprettelse og styrke.

Jeg tror mange føler på et ubehag i det å overlate kontrollen til noen andre, selv når det er Gud det er snakk om. Vi liker å fikse ting selv, for hvis vi kan fikse det selv trenger vi ikke å blottlegge oss fremfor Gud og håpe, satse, vente og tro at Han vil gripe inn. Selv om det iblant er det Gud ønsker at vi skal.

Gud er vår kilde til fred.

Jeg hadde derimot nådd et punkt der det var veldig lite jeg fikk gjort selv: jeg kunne hvile kroppen min, men det var Gud som måtte gi min sjel ro.

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra Ham kommer mitt håp. Bare Han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. (Sal 62,6-8)

Det kan være godt å minne oss selv på at Gud er vår kilde til fred, seier og ny kraft. Han er vår tilflukt og vårt forråd, og vi trenger å komme frem for Han og erfare det ved at vi legger ned våre våpen, lytter til hans stemme, og er stille.

Les også: Powernap med Jesus (Hanne Eskeland) 

Vår gode pappa ønsker at vi skal ta imot og kjenne på hvordan han skyller over oss med sin kjærlighet, til vi drypper av Hans godhet og fred og hvile.

Det krever litt tro.

Og det krever en god del overgivelse.

Men det er verdt det, for ingenting er så godt som å sitte ved Hans føtter og kjenne på hans kjærlighet.