I noen perioder er det lett å finne tid til Gud. Det er lett å sette seg ned med Bibelen, lett å lukke døra til soverommet og vende hjertet til Jesus. Andre perioder i livet kan det å sette av så mye som ti minutter hver dag virke umulig.

Dagen flyr av sted, timene oppleves som minutter og før du vet ord av det er det kveld, timene er oppbrukt, og ikke en eneste av dem ble brukt på Gud.

Gud i en bolk

Livet består av sesonger, og i enkelte perioder vil tiden man har mulighet til å sette av til Gud være begrenset. I stedet for å sette av en time klarer man å skvise inn fem minutter midt i hverdagsstresset. Sånn er det bare.

Problemet oppstår hvis vi setter et skille mellom Gud og hverdagsstresset – når vi deler livet inn i to bolker som består av:

• Gud
• Alt det praktiske og stressende som må bli gjort. Prosjekter på jobb, eksamenstida, vedlikehold av huset, styr med barna.

Hvorfor er det et problem å dele inn livet slik? Fordi det kommer en tid, der hverdagslivet vil dominere. Det kan innebære at du sitter i eksamenstida og leser for harde livet. Det kan innebære at du akkurat har blitt mamma og føler du knapt har tid til å pusse tennene.

Gud er ikke en far som har tapt foreldreretten og har avsatte tider der han kommer og tilbringer tid med oss.

Når disse sesongene kommer: Hva skjer hvis vi har satt Gud i en bolk separat fra hverdagslivet vi lever, og det kun er hverdagslivet vi får tid til? Jo, da forsvinner Gud ut av bildet.

Gud med i alt

Heldigvis er Gud vår pappa. Som en god far ønsker ikke Gud bare å være en del av det «åndelige» livet ditt. Han ønsker del i alt. Han ønsker ikke at vi skal dele livet inn i bolker der den ene ikke har noe med ham å gjøre. Han ønsker å være sentrum som alt annet går ut i fra, til og med skole, jobb, barneoppdragelse, klesvask og tannpuss.

Jeg tar meg ofte i å gå gjennom vanskelige ting uten Gud. Jeg befinner meg i situasjoner hvor jeg står under press, for eksempel midt i en vanskelig skolesituasjon, og så innser jeg at jeg ikke engang har spurt Gud om hjelp. Som om jeg har tenkt at Gud ikke har noe med den delen av livet mitt å gjøre!

Gud holder oss i hånden uansett hva vi går gjennom.

Men saken er at hvis jeg spør Gud om hjelp - hvis jeg velger å involvere ham i hele mitt liv - så vil han ikke bare lytte, han vil også svare. Når jeg ber noe så banalt som: «Gud, jeg er sliten, jeg klarer ikke å lese til eksamen,» så lukker han ikke ørene og snur seg vekk.

For hvilken Gud er det vi egentlig tjener? I Jesaja 41,13 sier Gud om seg selv:

For jeg er Herren din Gud som har grepet din høyre hånd
og sier til deg: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»

I dette verset ser jeg en god far som bryr seg. Kan du se det for deg? En far rekker ut hånden sin og griper den høyre hånden til barnet sitt, og sier: «Vær ikke redd. Jeg er her. Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal lede deg. Jeg er med deg.»

Akkurat som en god pappa vil Gud ikke bare være tilgjengelig når vi bedriver såkalte “kristenaktiviteter”. En god pappa vil være tilgjengelig for barnet når nistepakken må smøres, skolissene må knyttes eller barnet må kjøres til trening. På samme måte er Gud tilgjengelig i de helt vanlige øyeblikkene som livet består av.

Gud er ikke en far som har tapt foreldreretten og har avsatte tider der han kommer og tilbringer tid med oss. Nei, han er vår pappa som sendte sin sønn for å utslette fiendskapet og rive ned forhenget som skilte oss fra ham. Han er nærmere, virkeligere, mer tilstede enn hva en god far noen gang kan være. Han er i oss, rundt oss, med oss. Gud holder oss i hånden uansett hva vi går gjennom.

Går vi gjennom en periode med press på jobben?

Da sier Gud: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»

Sitter vi overveldet av studie eller ansvar?

Da sier Gud: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»

Er livet vanskelig, mørkt, utfordrende, slitsomt, overveldende, stressende, fullpakket?

Da sier Gud, idet han griper din høyre hånd og drar deg på beina igjen: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»

Gud har tid til oss

Vi kan be om hva som helst. Hva som helst! Personlig ber jeg ofte til Gud for studierelaterte utfordringer og vanskeligheter, fordi det ofte er det som opptar tiden min og truer med å skyve Gud ut i periferien. Jeg har erfart at når jeg velger å involvere Gud i noe så verdslig og ikke-kristent som studiet mitt, kan jeg, midt i stress, pes og eksamen, erfare hans nærvær, møte ham og tilbringe tid med ham. Til tross for at jeg egentlig “ikke har tid til Gud”.

La oss gi Gud plass i alle sesongene livet består av.

Så i stedet for «Sorry, Gud, jeg har ikke tid akkurat nå,», la oss legge bort tanken om at Gud ikke er interessert i hverdagslivet vårt, og invitere ham inn i hele vårt liv. Når vi involverer Gud, tror jeg også det er lettere å se hva vi kan bruke mindre tid på, altså hvordan vi kan disponere tiden vår.

Så når tiden kommer (og den vil komme), der vi er så opptatt at vi ikke vet hvordan vi skal skvise Gud inn i kalenderen, kan vi likevel erfare at vi lever og vandrer med Gud. Selv om det kanskje ser litt annerledes ut der og da, enn det gjør i periodene der tiden ikke er vår verste fiende.

La oss gi Gud plass i alle sesongene livet består av.