Det kristne livet som en reise

Opp gjennom historien har mange kristne tenkere beskrevet livet med Gud som en reise, og jeg tror dette bildet kan hjelpe oss å beskrive erfaringen av å følge Jesus. For reiser inneholder bevegelser, handlinger, begynnelser og avslutninger, hindringer, omveier, forsinkelser - og ikke minst eventyr inn i det ukjente.

I Bibelen er det mange av Guds folk som faktisk helt konkret legger ut på lange og krevende reiser. En av de viktigste fortellingene finner vi i Andre Mosebok 15, som handler om israelsfolkets reise gjennom ørkenen. Her ser vi veldig fort at det var mye som ikke ble helt sånn som de hadde tenkt.

Det er noe viktig Gud kan bruke livsreisen vår til, dersom vi lar han få lov.

Folket har akkurat blitt frelst fra farao, opplevd at Gud åpnet en vei gjennom havet (!) og lot dem gå tørrskodd gjennom. De kan selvfølgelig ikke annet enn å respondere med sang og dans til Gud, og dette er faktisk første gang i Bibelen at vi møter lovsang.

Men allerede første linje etter sangen siteres, i Andre Mosebok 15,22 leser vi:

Moses lot Israel bryte opp fra Sivsjøen, og de kom til ørkenen Sjur. De gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann. Så kom de til Mara, men de kunne ikke drikke vannet i Mara fordi det var bittert.

På reaksjonen å dømme i de følgende versene, var det på ingen måte dette israelsfolket hadde forventet seg. Hadde Gud befridd dem, bare for å la dem dø av tørst i ørkenen?

Vi vet hvor vi skal vente på hjelp fra.

Jeg har aldri gått tre dager uten vann, men følelsen kjenner jeg igjen. «Har du ledet meg helt hit, så skjer dette, Gud?». Heldigvis visste Moses en vei videre:

Folket klaget til Moses og sa: «Hva skal vi drikke?» Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet, og vannet ble friskt. (2 Mos 15,24-25)

Er det ikke ironisk at Israelsfolket hadde sett med egne øyne at Gud var Herre over vannet, for like etter å miste troen på at han kunne stille tørsten deres?

Og ikke bare det, et par vers etterpå leser vi at Gud ledet dem til «tolv vannkilder og sytti daddelpalmer» (v.27). Bønnen om drikkevann ble ikke bare besvart, de fikk mer enn de ba om – ja, en hel oase å boltre seg i!

Les også: Vi kan ikke velge hva vi møter, men hvordan vi møter det (Terje Dahle)

Dessverre var ikke dette heller nok til å sette varige spor i folket, og resten av ørkenfortellingen er en trist historie om en generasjon som erfarer Gud igjen og igjen, men aldri lærer seg å stole på ham.

Og det var nettopp derfor folket måtte bli så lenge i ørkenen som de ble. I Femte Mosebok 8,2 står det:

Du skal huske den lange veien som Herren din Gud førte deg disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg og få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke.

Det er nemlig noe viktig Gud kan bruke livsreisen vår til, dersom vi lar han få lov.

Et hjerteproblem

Det kan kanskje se ut som i verset ovenfor at Gud sender dem prøvelser for å gi dem karakterer på hvordan de takler det, men det er langt fra sannheten. Det handler heller ikke om at Gud ikke allerede visste hva som bodde i hjertene deres.

Problemet er at folket ikke gjør det.

Les også: Lev slik at du sover godt om natta (Arne Olav Røe)

Hver gang et nytt problem oppstår, oppfører de seg som om de er alene i det. De hadde sett Gud gjøre store ting for dem, men de kjente ham ikke.

I fortsettelsen utdypes dette:

Han ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn. (5 Mos 8,3)

Det var ikke rett oppførsel som var det viktigste for Gud. Det var forvandlingen av hjertene deres han var ute etter! Han ønsket seg et folk som kjente hans kjærlighet, og som derfor søker hans veiledning og hjelp fordi de vet at han er tilliten verdig.

Akkurat som israelsfolket, står vi hver dag i kampen om å bevare hjertet vårt i tro på Gud. Vi kan finne oss selv i situasjoner der ingenting ser ut til å gi mening, og det eneste vi kan gjøre er å livnære oss av hvert ord og hvert løfte som går ut av hans munn.

Da skal vi vite at Bibelen snakker sant om livet. Reisen fra frelsen til «det lovede land» (som var målet for israelsfolket i ørkenen) er ingen enkel vei fra A til B. Det er en vei full av prøvelser, farer, hindringer, uvisshet, tap og motstand.

Men det ørkenvandringen også forteller om, er om en mektig Gud som er tilgjengelig og nær, og som mer enn noe annet vil at folket skal vandre SAMMEN med han i alt de møter på.
Det betyr ikke at vi alltid vet hva som er neste steg, eller hvorfor det som skjer, skjer.

Men det betyr at vi vet hvor vi skal vente på hjelp fra.

Det var ikke rett oppførsel som var det viktigste for Gud.

Og da handler det ikke først og fremst om hva som er svaret på bønnene våre, men hvem som er det. For Gud, åpenbart for oss i Jesus, er så mye mer og så mye bedre enn alt det vi tror at vi lengter etter. Akkurat som israelsfolket fant en oase i ørkenen, når de egentlig bare hadde bedt om drikkevann.

Hjerter som er merket av den erfaringen, er det Gud vil ha – ikke bare for hans del, men også for vår del. Fordi vi er skapt til å leve i, og ut i fra, hans kjærlighet. Gjør vi det, blir det ikke fullt så tøft de gangene livet ikke blir sånn vi hadde tenkt – fordi vi har én ting i livet som er konstant. Og det er at Gud er trofast, og verdig vår dypeste tillit.

Les også: Stressa - slik lever du med lave skuldre (Marte Kjøllesdal)