Spådom

Vi begynner med spådom, men først litt opprydding i begrepsbruken: Det kan være nyttig å skille mellom Bibelens bruk av ordet spådom, og en mer hverdagslig forståelse av begrepet.

Når ordet spådom dukker opp i dagligtalen vår, så tenker vi kanskje på ord eller tegn som sier oss noe om fremtiden. Vi bruker det gjerne i overført betydning, for eksempel hvis vi skal spekulere i om Norge noen gang kommer seg til fotball-VM igjen: “Min spådom er at vi klarer det denne gangen”, har du kanskje hørt en optimist si. Denne anvendelsen av spådom er uskyldig nok, men helt nøytralt er ikke ordet likevel. Spådom gir konnotasjoner til noe religiøst eller okkult, og da begynner vi å nærme oss måten Bibelen bruker ordet på.

Profetier inviterer menigheten til å stride i henhold til ordene.

Bibelen skiller nemlig mellom spådom og profeti - og spåmenn og profeter for den saks skyld. Les disse versene fra Femte Mosebok:

Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ikke noen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann, ingen som utfører besvergelser, spør gjenferd eller spådomsånder til råds eller søker hjelp hos de døde. For Herren avskyr alle som gjør dette, og det er på grunn av dette avskyelige at Herren din Gud tar landet fra dem og gir det til deg. (5 Mos 18,10-12)

Klar tale, altså. Spåmenn og spådomsånder er avskyelig i Guds øyne. De har en annen kilde og et annet opphav enn de ord, råd og den hjelp som kommer fra Herren. Spådommer fra spåmenn regnes som urene (3 Mos 19,31), og representerer en form for avgudsdyrkelse. Jesaja skriver dette om trollmennene og dommen over dem:

Nå får de komme og frelse deg, de som deler inn himmelen, gransker stjernene og måned for måned varsler hva som skal hende deg. Se, de blir som halm, ilden brenner dem opp. De kan ikke berge livet fra flammene. (Jes 47,13)

Merk og at her kobles spådom opp til det å granske stjernene, et viktig poeng i møte med astrologi: Stjernene har ingenting å melde om din fremtid, men de forkynner heller Guds herlighet (jf. Sal 19).

Les også: Basic bibeltolkning (Jarle Solheim)

Et annet godt eksempel finner vi i Apostlenes Gjerninger kapittel 16. Her møter Paulus en slavekvinne med en spådomsånd. Denne slaven tjente eierne gode penger på. Men Paulus befaler ånden å forlate henne i Jesu navn. Her ser vi igjen hvordan spådom knyttes til en demonisk åndeverden, som må fordrives fordi den står Gud imot.
På samme vis fikk Paulus folket i Efesos til å brenne sine verdifulle trolldomsbøker, og den falske profeten og trollmannen Barjesus kalte han “djevelens sønn” som gjorde “Herrens veier krokete”.

Profeti

Sann profeti har Gud som kilde, og har ingenting med spådom å gjøre. Profeti kan noen ganger handle om fremtiden, men det er ikke profetiens viktigste egenskap. I Bibelen ser vi hvordan Guds plan og vilje ble fremmet gjennom profetord. Mange av profetiene i GT pekte frem mot Jesus. I NT ser vi hvordan profeti fungerer i menigheten.

En profeti er at Gud taler sitt ord gjennom mennesker ved Den hellige ånd. Mer komplisert er det i grunn ikke. For Bibelen gjør det klart at profetisk tale er en gave som alle kristne burde ivre etter å få del i (1 Kor 14, 39).

«Den som profeterer, taler for mennesker til oppbyggelse, formaning og trøst» (1 Kor 14,3), skriver Paulus. Og videre: «Den som profeterer, bygger opp menigheten.» Her ser vi profetiens viktigste funksjon: De profetiske ordene blir gitt for å veilede, bygge opp og å styrke menigheten.

Spådom har en annen kilde enn de ord som kommer fra Herren.

Noen ganger er de profetiske ordene mer "spissede" mot konkrete hendelser i fremtiden. I Apostelgjerningene finner vi flere eksempler på dette. Blant annet møter vi profeten Agabos som profeterte om en stor hungersnød som skulle komme, og på grunnlag av dette ordet samlet menigheten inn pengegaver. Den samme Agabos profeterte også om Paulus’ fangenskap. Paulus og Barnabas ble utvalgt til arbeidet som Herren hadde kalt dem til gjennom et profetord.

Profetiske ord blir også brukt til å formidle gaver fra Gud. Timoteus erfarte dette, og Paulus måtte minne ham på det:

«Forsøm ikke den nådegave som er i deg, som du fikk ved profetord, da de eldste la hendene på deg.» (1 Tim 4,14).

For selv om sanne profetiske ord har sitt opphav i Gud, krever de samhandling av oss. Timoteus skulle «leve i det» og «legge vekt på det», slik at han kunne gjøre fremskritt i det som var gitt han. Profetier inviterer menigheten til å stride i henhold til ordene - i bønn, tålmodighet og tro - slik at de kan oppfylles.

Lytt til: Hvorfor er Bibelen troverdig? (Sindre Hauan) 

Vi skiller mellom profetisk tjeneste og profetiske ord. Som nevnt er det meningen at alle kristne skal kunne profetere. Men alle blir ikke av den grunn profeter. En profet er en av de såkalte femfoldige tjenestegavene som du kan lese om i Efeserbrevet kapittel fire. Profetene har en særskilt oppgave i å bygge opp og å oppmuntre menigheten, ikke minst i det å hjelpe hele Guds folk til å både leve og å tale profetisk.

Bibelen anerkjenner at spådom finnes, og den er tydelig på at spådom er urent, uhellig og demonisk. Profeti derimot, er etter Guds vilje og et av de viktigste kjennetegnene på en sunn og åndsfylt menighet. En slik som Moses drømte om, da han håpet at hele Herrens folk var profeter, og Herren ville legge sin Ånd på dem, og som endelig kom da Gud lot Ånden falle over menigheten på pinsedagen.

Les også: Kan man alltid være glad? (Jarle Solheim)