Når jeg tenker tilbake på livet mitt før jeg tok imot Jesus, husker jeg en lengsel etter noe mer - etter mening og retning i livet. 

I niende klasse flyttet en kristen familie til Tromsø, og en av døtrene deres begynte i klassen min. I vennskapet med henne fikk jeg lov å stille alle spørsmål jeg hadde og lyttet ivrig da hun fortalte om troen sin.

Les også: Meditasjon - en forsømt åndelig disiplin (Mats Valencia Osen)

Etter ett år hadde jeg stilt alle spørsmålene jeg hadde, og jeg følte at forskjellen mellom henne og meg var at hun hadde møtt Gud, men det hadde ikke jeg. Så vi ba sammen om at Gud skulle møte meg, og det gjorde han den samme sommeren.

I en drøm hadde jeg en overnaturlig opplevelse jeg aldri har opplevd maken til verken før eller siden. Hele kroppen min ble fylt med Guds nærvær, og det var så ekte og så ulikt hvordan jeg vanligvis drømmer.

Da jeg våknet måtte jeg tørke tårene jeg hadde felt mens jeg ennå sov, og jeg visste at dette ikke var en vanlig drøm. Jeg fortalte om drømmen til venninna mi, og hun sa at Gud kan møte folk i drømmer. Noen måneder senere tok jeg imot Jesus. 

Da jeg våknet måtte jeg tørke tårene jeg hadde felt mens jeg ennå sov, og jeg visste at dette ikke var en vanlig drøm.

I smågrupper i hjemmene har vi innimellom øvd på hvordan vi kan fortelle vitnesbyrdene våre, om hvorfor vi tror på Jesus og følger ham. Flere ganger har jeg blitt spurt om å starte, fordi noen i gruppen har hørt mitt vitnesbyrd fra før.

Etter jeg har fortalt vitnesbyrdet mitt er det flere som har gitt uttrykk for at deres vitnesbyrd ikke er så spesielle. De er bare “vanlige”. De har vokst opp i en kristen familie og har trodd på Jesus så lenge de kan huske. Deres vitnesbyrd oppleves ikke like “sterkt.”

Ifølge Studentundersøkelsen 2024 gjort av Laget, har 57% av kristne studenter tatt en avgjørelse om å være kristen gjennom en prosess over tid, og 14% sier de alltid har vært kristne. 71% av kristne studenter har det vi kan kalle et vanlig vitnesbyrd. Kanskje var det ikke én stor hendelse eller en syk historie som gjorde at de vendte om, men likevel følger de Jesus! 

Lytt til Sennep-podden: #89 - Grill en kristen – åpenhet for tro - Med Andreas Brennsæter (Siri Schnell Juvik)

Når jeg kikker rundt meg i kristne kretser, ser jeg mange gode kristne som har dype røtter i troen, som er vokst opp i en stødig familie, og som samarbeider selv når ting er vanskelig.

Jeg ser kristne som bygger opp, trøster og formaner i kjærlighet – til og med de som er unge!

Jeg ser mange med en trygg oppvekst der Jesus har vært deres tilflukt, at han har stått ved deres side da livet ble vanskelig.

Disse vitnesbyrdene har ofte blitt de sterkeste for meg. Gud viser sin trofasthet og han bygger og beskytter sin menighet.

71% av kristne studenter har det vi kan kalle et vanlig vitnesbyrd.

Å sammenlikne vitnesbyrdet sitt med andre sitt, er ikke bra. Når vi gjør det, havner fokuset på oss selv - at man er like god kristen som vitnesbyrdet er “sterkt.”

Men vi må huske på at det er Gud som har gitt oss våre vitnesbyrd, de forteller en historie om ham. I Apostlenes gjerninger 22,18 forteller Paulus om et syn han fikk da han var i synagogen i Jerusalem:

«Jeg så Herren, og han sa til meg: ‘Skynd deg! Dra ut av Jerusalem så fort du kan, for de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.’»

Paulus sitt vitnesbyrd handlet om Jesus, og det bør våre vitnesbyrd også gjøre. 

Ikke se ned på ditt eget vitnesbyrd bare fordi det ikke har noen store vendepunkt eller overnaturlige opplevelser. Våre vitnesbyrd vitner også om en trofast Gud som har tatt vare på oss fra mors liv og beskyttet oss mot et liv i mørket.

Hvis ditt vitnesbyrd likner på dette, vil jeg oppfordre deg til å øve på å fortelle det. Hvordan kan man se at Gud har holdt sine løfter i ditt liv? 

Når man ikke kan peke på en spesiell hendelse, virker vitnesbyrdet til å handle mindre om opplevelser og mer om hvem Gud er. Ved første øyekast ser kanskje mitt vitnesbyrd ut til å handle om en opplevelse, men det peker mot en Gud som så min lengsel, sendte en av sine disipler til meg og møtte meg der jeg var. Min tro er en gave fra Gud, for det var Han som satte den i meg. 

Paulus sitt vitnesbyrd handlet om Jesus, og det bør våre vitnesbyrd også gjøre.

Det er også en annen grøft som vi heller ikke må falle i: Ikke gjem på vitnesbyrdet ditt fordi det er for “sterkt” til at folk kan relatere til det. Bibelen nevner jo de sprøeste måtene Gud har grepet inn og vist sin herlighet på.

Ta Paulus, for eksempel - han så et lys så sterkt at han ble blind i tre dager, og Jesus sto foran ham og talte direkte til ham! Paulus deler sitt vitnesbyrd ydmykt hvor Jesus får æren.

Les også Elins svar i vår Tre:Enig-spalte: Å høre åndens stemme - Er det Gud eller er det meg?

I Første Korinterbrev 15,9 sa Paulus til og med at han er den minste av apostlene og at han selv føler han ikke er verdig til å kalles for apostel! Han satte ikke seg selv høyere enn andre, selv om han hadde et imponerende vitnesbyrd. 

Så la oss glede oss på vegne av våre brødre og søstre når de forteller om hva Gud har gjort i deres liv, både når han viser seg på mirakuløst vis, og når han viser sin trofasthet og uforanderlige karakter.

La oss ære Gud idet vi forteller vitnesbyrdene våre, han som har frelst oss ved nåde og gitt oss en historie som er verdt å fortelle. Og la oss holde Guds gjerninger høyt og ikke se ned på dem fra et menneskelig perspektiv.