Selv om kirkefedrene i oldkirken for lenge siden har jobbet ut vrangforestillinger rundt treenigheten, er det fremdeles mange feilaktige syn på treenigheten i samfunnet vårt i dag. Hvordan blir forståelsen av Jesu gudommelighet skrudd av andre trosretninger, og hvordan møter vi disse med sannheten om treenigheten?

Arianisme, doketisme, monarkianisme, adoptianisme, modalisme og mange andre retninger dukket opp i løpet av oldkirken for å forsøke å forklare forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Ingen av disse synene er å finne i den nikenske trosbekjennelsen, som er den mest utbredte i verden i dag. Hvorfor stemmer ikke disse synene med vår forståelse av treenigheten, og hvorfor er det viktig?

Selv om treenigheten kan virke som en fjern teologisk tanke, berører den meningen med livet dypere enn vi ofte innser. For når vi ser nærmere på det evige fellesskapet mellom Faderen, Sønnen og Ånden, inviteres vi også inn – til et liv fylt av hensikt, enhet og kjærlighet i samspill med Skaperen og hverandre.

Selv om ordet «treenighet» ikke dukker opp i verken Det nye eller Det gamle testamentet, er tanken om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd like gammel som Bibelen selv. Før oldkirken systematiserte læren og lagde begrepet, viser Bibelen oss hele veien små glimt av Gud som et treenig fellesskap.

Å forstå at Gud er én, men samtidig tre, er en utfordrende tanke som opp igjennom historien har fått selv de mest kirkevante til å klø seg i hodet. For mange er kansje det letteste å ikke tenke for mye på det, men treenigheten er avgjørende for vår forståelse av frelse, liv, menighet, ja til og med allmenne samfunnsverdier.