Selv om kirkefedrene i oldkirken for lenge siden har jobbet ut vrangforestillinger rundt treenigheten, er det fremdeles mange feilaktige syn på treenigheten i samfunnet vårt i dag. Hvordan blir forståelsen av Jesu gudommelighet skrudd av andre trosretninger, og hvordan møter vi disse med sannheten om treenigheten?

I denne femte og siste episoden forlater vi oldkirken, og hopper inn i moderne tid. For i moderne tid er det særlig i møte med islam, Jehovas vitner og progressiv kristendom at den klassiske kristendommen og treenigheten utfordres, noe jeg kommer inn på slutten av denne episoden.

---

Men for å kunne forstå grensegangen mot islam og Jehovas vitner, må vi se nærmere på dette med frelse i kristendommen.

Siktemålet for frelsen innen kristendommen er først og fremst fellesskap med Den treenige Gud. Vi forenes med Gud, hvor både dåpen, nattverden og ekteskapet er handlinger som peker fram mot den store og evige foreningen mellom Gud og hans folk. Vi er skapt for å leve med Gud, og frelsen i Kristus er det som gjør dette mulig.

I lys av dette er det himmelvid forskjell på om vi forstår Kristus som en av Guds skapninger, redusert til kun å være menneskelig – eller om vi forstår Kristus som Gud.

Hvorfor det?

Fordi når synden kom inn i verden, skapte det et uoverstigelig problem for menneskene. I oss selv var vi helt ute av stand til å gjenforenes med Gud. Vi var uten evne og kraft til å leve slik Gud hadde tenkt når han skapte oss i sitt bilde.

Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs på grunn av kjøttet, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn – i samme skikkelse som syndig kjøtt og på grunn av synden – og holdt dom over synden i kjøttet. (Rom 8,3)

Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2 Kor 5,18f)

Det er altså flere grunner til at det måtte være Gud selv om sørget for forsoning og rettferdiggjørelse:

En logisk konsekvens av Guds rettferdighet krever at synd blir straffet. Han har ikke integritet til å se mellom fingrene på synd, urett og ondskap, det kreves et offer for at uretten kan gjøres opp.

Og budskapet til Jesus og apostlene er at det bare er Gud selv som er i stand til å bære og sone den uendelige gjelden som syndene utgjør. Ikke noe som er skapt er i stand til å bære den store vekten av Guds vrede over synd.

Bare Gud selv er i stand til å lide og dø for oss på korset, fordi han er kjærlighet (1 Joh 3,16; 4,7-11). Døden på korset er den sterkeste demonstrasjonen av Guds evige kjærlighet i historien (Rom 5,8f).

---

Når vi sier at Gud døde på korset, er vi ved et av de store paradoksene og mysteriene i evangeliet. Så her må vi holde tunga rett i munnen. Fordi Gud kan ikke dø. Gud er evig og uforanderlig og kan verken dø eller opphøre, det er ingen forandring eller skiftende skygge hos han (Jak 1,17). Vi kan spissformulere det og si at Gud eksisterer ikke, Gud er. En verden uten Gud er utenkelig, for det er i Han vi beveger oss og er til (Apg 17,28).

Men Kristus, som er fullt ut Gud og fullt ut menneske, døde på korset. Dette viser paradokset rundt hvem som vant på korset:

• I Apostlenes gjerninger står det at Gud vant sin menighet ved sitt eget blod (Apg 20,28). Samtidig vet vi jo at bare mennesker har blod. Men Kristus er fullt ut Gud og samtidig fullt ut menneske (1 Kor 15,21f), en person med to naturer.
• Det var Gud som viste sin kjærlighet ved at Kristus døde for oss mens vi var syndere, det var Gud som ga oss forsoningen (Rom 5,8-10).
• Kristus var bestemt til dette før verdens grunnvoll ble lagt (1 Pet 1,19f)

Det samme paradokset møter vi i jomfrufødselen. Det er paradoksalt og grenseoverskridende at den evige Gud, utenfor tiden og historien, tar på seg kjøtt og blod og blir et menneske i Marias morsliv.

Jesu Kristi offer for synd har en uendelig verdi fordi han er Gud. Han har for alltid båret fram et eneste offer for synder (Hebr 10,12). Derfor trengs det ingen flere offer for synd (Hebr 10,18).

Bare Gud selv er uten synd. Kristus har i kraft en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud (Hebr 9,14). Soningen kunne bare utføres av en som var prøvet i alt, men uten synd (Hebr 4,15).

Men for å kunne frelse menneskeheten og bringe oss til en evig forening med Gud, var Jesus nødt til å være fullt og helt menneske. Det er vesensforskjell på ånder og mennesker. Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem (Hebr 2,14).

En av de kappadokiske fedre, Gregor av Nazianz, spissformulerte dette: Det Jesus ikke har tatt på seg av menneskelighet, det har han ikke frelst.

Hebreerbrevet sier at Jesus måtte på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en trofast øversteprest som ber for oss, og som fullt ut har sonet våre synder (Hebr 2,10-18). Derfor vil alltid Jesus kunne identifisere seg med våre fristelser, svakheter og utfordringer. Han vil til og med lide med oss i vår svakhet (Hebr 4,15)!

Jesu oppstandelse fra de døde er selve beviset på Guds seier over døden. Bare Gud har makt over liv og død, så Jesus måtte være Gud for selv å kunne oppstå, og samtidig gi håp om evig liv og de dødes oppstandelse for alle mennesker.

Men ved å benekte Jesu guddommelighet eller menneskelighet, reduseres kristendommen til en rent etisk dimensjon. Da er vi fremdeles i vår rent menneskelige tilstand, døden er slutten, og da finnes det ikke noen bro over til evig liv og fellesskap med Gud. Det reduserer bønn til noe terapeutisk, uten kraft til å la Guds hjelp intervenere i våre menneskelige liv.

Bare ved å være fullt ut menneske og fullt ut Gud, kunne Jesus Kristus sørge for mennesker som er født på ny innlemmes i det vi er skapt for: Å leve i forening med Den treenige Gud: fellesskapet av Fader, Sønn og Ånd.

---

La oss avslutningsvis se på vår egen tid når det gjelder spørsmål om Guds treenige natur, og synet på Kristus som sann Gud og sant menneske. Når oldkirken ble utfordret på disse spørsmålene, resulterte det i formuleringene av de oldkirkelige trosbekjennelsene. Disse felleskristne trosbekjennelsene er fremdeles avgjørende i å definere hvilken kristendom som gir reelt håp om frelse og forsoning med Gud, og hva som forkynner et annet evangelium.

Når vi ser rundt oss i verden i dag, er det særlig noen livssyn som kommer i konflikt med de oldkirkelige trosbekjennelsene:

• Islam og Jehovas vitner
• Progressiv kristendom

Islam og Jehovas vitner

Jehovas vitner har ca 12 000 medlemmer i Norge, og omkring 8,5 millioner verden over. De bruker sin egen bibeloversettelse og avviser treenigheten, og hevder at Jesus Kristus var det første Gud skapte. De har altså omtrent det samme synet som Arius og arianerne på 300-tallet, som ble avvist i kirkemøtet i Konstantinopel i 381.

Islam er verdens nest største religion bestående av omkring 1,7 milliarder muslimer, hvorav omkring 200 000 av dem bor i Norge.

Det er på mange måter interessant å lytte til muslimer som snakker om Jesus. De fleste har stor respekt for Jesus som en profet. Og mange av dem er positive til å snakke om tro.

Islam avviser treenigheten, og de lærer at kristne har forfalsket og endret på Guds ord, slik at Bibelen ikke er pålitelig lenger. De understreker at Gud er én, og islam anser Jesus som en profet. Islam er derfor avvisende til at Gud kan være én og tre samtidig. De forstår Gud som opphøyd og alene fra evighet av.

Det er visse likhetstrekk i hvordan Jehovas vitner og muslimer tenker om Gud. De forstår Gud som så opphøyd og utilgjengelig, at Jesus og Ånden må forstås som noe mindre og lavere enn Gud selv.

Det kan sies mye om implikasjonene av dette, og hvordan vi imøtegår dette ut fra Bibelen og forskning om Bibelens troverdighet. Men de synene fører til at Gud oppleves som langt unna, borte fra mine problemer og min utilstrekkelighet. Mens vi forkynner at det er Gud selv kommer nær, fordi han elsker oss med en evig kjærlighet. Først gjennom Jesus som sann Gud og sant menneske, dernest ved Den hellige ånd, som også er Gud. Slik fullfører Gud sin plan ved vår skapelse: At Han forenes med sitt folk i fullkommen kjærlighet og fellesskap med seg selv.

---

Progressiv kristendom

Progressiv kristendom er en betydelig strømning på tvers av flere kirkesamfunn. I Norge assosieres den mest med flertallsfløyen innenfor Den norske kirke, men også Metodistkirken eller mindretallsfløyer i enkelte andre frikirkelige trossamfunn kan karakteriseres som progressive.

Progressiv kristendom er vanskelig å definere, siden det er en samlebetegnelse for ulike strømninger. De kjennetegnes av reformvilje, samt fokus på sosial rettferdighet og kamp mot alle former for undertrykkelse.

Innenfor klassisk kristen tro vil alltid Guds ord slik Jesus og apostlene lærte oss ha avgjørende autoritet i lærespørsmål. Progressiv kristendom vektlegger derimot menneskelig erfaring som en tyngre kilde til sannhet og autoritet.

Både klassisk og progressiv kristendom favner alle former for menneskelig erfaring. All synd, smerte, svik, savn og urett skal kunne møtes med forståelse og medfølelse innenfor et kristent verdensbilde, både innenfor det klassiske og det progressive.

Forskjellen oppstår når menneskelig erfaring opphøyes til å bli normdannende og førende i lærespørsmål, samtidig som det settes tvil ved autoriteten til Bibelen som eneste kilde til Guds ord. Det mest kjente eksempelet på slike spørsmål er synet på ekteskap og homofili. Der klassiske kristne vil holde fram det Bibelen sier om ekteskapet, vil progressive la menneskelig erfaring være normdannende.

Jesu ord om å ta opp sitt kors og fornekte seg selv (Luk 9,23), kommer i konflikt med den progressive kristendommens applaudering av individets selvutfoldelse og personlige frigjøring fra undertrykkende normer. Selv når normene kommer fra Herren Jesus og hans apostler.

Progressive strømninger er altså i konflikt med essensen i trosbekjennelsene, men på en annen måte enn hos islam og Jehovas vitner. Disse strømningene utspiller seg uten at de tar noe oppgjør med trosbekjennelsene, eller at de forfatter nye bekjennelsesskrifter. Men de uthules og neglisjeres, selv om Jesus i trosbekjennelsene omtales som «vår Herre». 

Dessuten benekter en del progressive (eller er unnvikende) både jomfrufødselen og Jesu kroppslige oppstandelse, noe som undergraver treenigheten og troen på at Jesus var sann Gud og sant menneske.

---

Da er vi ved veis ende. Gjennom fem episoder har jeg belyst flere viktige sider ved treenigheten, og mange perspektiver kunne sikkert ha vært belyst enda mer. Men jeg håper at du først og fremst sitter igjen med at treenigheten har med Guds evige plan å gjøre. Den treenige Gud har alltid vært i fullkommen relasjon med seg selv. Samtidig har han lengtet etter fellesskapet med alle oss som er skapt i hans bilde. Gjennom Jesu frelsesverk og Åndens gjerning er det Gud selv som innvier oss i relasjonen med seg selv.