Arianisme, doketisme, monarkianisme, adoptianisme, modalisme og mange andre retninger dukket opp i løpet av oldkirken for å forsøke å forklare forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Ingen av disse synene er å finne i den nikenske trosbekjennelsen, som er den mest utbredte i verden i dag. Hvorfor stemmer ikke disse synene med vår forståelse av treenigheten, og hvorfor er det viktig?

I de tre første episodene har jeg redegjort for Bibelens syn på hvem Gud Fader, Herren Jesus og Den hellige ånd er, og hvordan de virker sammen. Og når Jesus og apostlene forkynte dette i sin tid, kom dette i konflikt med både jødisk monoteisme og med gresk filosofi på den tiden. Så i tiden etter apostlene og deres nedtegnelser ble kirkens lære utfordret av disse synene.

Derfor økte behovet i oldkirken for å avklare spørsmål og spesifisere sammenhengene i det Guds ord sa om dette. Det er ikke riktig å si at oldkirkens teologer utviklet treenighetslæren, de bare påviste og systematiserte denne læren ut fra det Guds ord allerede hadde sagt.

Før vi går inn på disse retningene tilbake i oldkirken, er det verdt å nevne at tilsvarende strømninger verserer også i vår tid og utfordrer kristne i dag, noe jeg kommer inn på i femte og siste episode.

Det er nyttig med bakgrunnskunnskap om hva som foregikk den gangen, så vi kan forstå vår tids strømninger i et bedre lys. La oss derfor bruke denne episoden på litt kirkehistorie.

Allerede på 100-tallet oppsto det strømninger med et nedskalert syn på hvem Jesus Kristus er. Ebionittene var opprinnelig en fattig jødekristen gruppering som krevde omskjærelse og overholdelse av Moseloven. Disse hevdet at Kristus kun var et menneske, og benektet hans preeksistens og inkarnasjon. De fant det blasfemisk at Gud kunne dø på et kors (tilsvarende det islam hevder idag).

En litt annen strømning var doketismen. Der ble det hevdet at Kristus kun var guddommelig, og at han bare tilsynelatende var et menneske, kun som en illusjon. Markion sto for dette, samt flere apokryfe skrifter. Første Johannesbrev 4,2 ser ut til å kommentere imot disse tendensene: «Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt, er av Gud».

Også tidlige kirkefedre og apologeter forsvarte kirkens lære mot disse strømningene. Begrepet «treenighet» ble første gang brukt av Tertullian i slutten av det andre århundre, på grunnlag av det kirken allerede tenkte om Gud.

På 200-tallet vokser lignende strømninger fram. En samlebetegnelse for disse er monarkianisme, som alle betoner Guds enhet, slik at Gud umulig kan være tre. Dermed reduseres Kristi guddommelighet til noe mindre enn det Bibelen sier.

Den ene strømningen av disse var adoptianismen, som hevdet at Kristus ikke var Gud fra begynnelsen av, men at mennesket Jesus fra Nasaret ble adoptert som Guds sønn ved dåpen, og utstyrt med Guds ånd. Altså nok et redusert syn på Kristi guddommelighet.

Den andre strømningen på 200-tallet var modalismen og sabellianismen, som var omtrent identiske. Disse hevdet at Gud fremsto i ulike modi (flertall for modus), altså at Faderen lot seg forvandle til Sønnen i inkarnasjonen. Denne læren ble avvist av kirken i år 261.

Ignatius og andre kirkeledere forkynte derimot et logos-kristologisk syn ut fra Bibelen. Disse vekta det Bibelen sier om Kristi preeksistens, og at Kristus hadde vært Guds sønn fra evighet av, og at alt er skapt ved han. Riktignok var det ulike vektlegginger rundt synet på Kristus og forholdet til Faderen, hvor noen betonet Faderen som opphavet, men kirken var samlet rundt de sentrale dogmene.

Den kanskje mest kjente striden rundt treenigheten handler om striden rundt Arius. Han var en teolog i Alexandria i oldtidens Egypt som forsøkte å nyansere og videreutvikle synet på Kristus. Han gikk lenger enn tidligere teologer i å forene kirkens syn med nyplatonske strømninger i samtiden. Nyplatonismen ville sette et sterkere skille mellom den evige Gud og verden. Vi kan derfor si at Arius forkynte en synkretistisk variant av kristen tro og gresk filosofi.

Arius hevdet derfor at Kristus var selve Logos, som er uttrykket som brukes i Johannes kapittel 1. Men at Kristus ikke var evig og uskapt slik som Faderen, men at han var den første Gud hadde skapt. Som den første og fremste i skaperverket, men likevel den som alt er skapt for og til. Dette synet ville hatt dramatiske konsekvenser for kristen tro og lære, spesielt i spørsmålet om frelse.

På grunn av den politiske situasjonen i Romerriket satte keiseren press på biskopene for å inngå et kompromiss på kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr., noen år etter at kristendommen hadde blitt tillatt. Men de fremste ortodokse biskopene* forsto hva som var på spill, fordi Arius fremmet egentlig et helt annet syn på frelsen enn det kirken forkynte. Så alle forslag til kompromiss ble avvist i det møtet, og Arius ble fordømt som vranglærer.

(* fram til det store skismaet i 1054 var både den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke formelt sett samlet som én ortodoks kirke.)

Men arianismen hadde fått betydelig utbredelse og innflytelse, og fikk støtte av nye keisere på 300-tallet. Så Athanasius, som ble hovedtalsmannen mot arianerne, ble vekselvis forvist og gjeninnsatt som biskop i Alexandria flere ganger, avhengig av om arianerne eller de ortodokse hadde flertall i synodemøtene.

Selv om arianismen hadde fått mange tilhengere, endte det med at kirkemøtet i Konstantinopel i 381 fordømte arianismen som vranglære en gang for alle.

Det var særlig de teologiske arbeidene om treenigheten hos 300-tallets store kirkeledere – Athanasius, og de tre kappadokiske fedre (Gregor av Nazianz, Gregor av Nyssa og Basilius den store) – som gjorde at kirken ble i stand til å tilbakevise arianismen. De kappadokiske fedre var sentrale i å forklare at Gud er én, samtidig som Gud består av tre personer.

Trosbekjennelsen fra Nikea-møtet i 325 uttalte at Sønnen var av samme vesen som Faderen (homoousis). Dette i motsetning til radikale nyarianerne, som brukte uttrykket anhomios, altså «ulik av vesen». En kirkelig fraksjon reagerte på arianerne ved å introdusere det stikk motsatte uttrykket homoiousios, altså «lik av vesen». Den observante leser/lytter ser kanskje at dette er nesten helt likt som det begrepet som ble brukt i Nikea-bekjennelsen, med unntak av en ekstra «i».

Fraksjonen var opptatt av å markere distanse til sabellianismen og modalismen, altså å understreke Sønnens selvstendig som person, ikke bare som en modus av Faderen. Enden på visa ble at fraksjonen i 362 godtok den opprinnelige Nikea-bekjennelsen hvor Sønnen var «av samme vesen» som Faderen, så lenge man understreket at kirken ikke godtok sabellianisme eller modalisme.

---

Som du skjønner, er det lett å gå seg vill i definisjoner og ordforklaringer.

Og når vi snakker om tre personer i den ene Gud, må vi ikke forstå dette i lys av vår moderne forståelse av personbegrepet, eller som synonymt med «menneskelig individ».

Ordet «personer» i denne sammenhengen betyr egentlig hypostaser (gresk: hypostasis). Dette greske ordet er jo ikke et ord vi vanligvis bruker på norsk, men det kan enklest oversettes med «eksistenser»*. Grunnen til at det oversettes med ‘person’ på norsk, er at det sammenlignbare greske begrepet prosopon ble oversatt til persona på latin.

(*mer spesifikt: «underliggende og fundamental substans som støtter hele virkeligheten»)

‘Hypostatis’ var opprinnelig et begrep hos Aristoteles og Platon i gresk filosofi, men det ble brukt og tilpasset av oldkirken for å klargjøre hvordan Gud er ett i vesen eller essens (gresk: ousia), samtidig som Gud er tre eksistenser (hypostaser) ved Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

---

Det var det kappadokiske fedre, og i særlig grad teologen Basilios den store, som gjorde denne avklaringen. Den ble definert som hele kirkens lære rett etter Basilios’ død, det kirkekonsilet i Konstantinopel i 381, som presiserte og bekreftet den nikenske trosbekjennelsen.

---

Den nikenske trosbekjennelsen er en av de tre oldkirkelige trosbekjennelsene, så la oss se nærmere på dem.

Det er altså tre trosbekjennelser som deles av den kristne kirke i verden. Det vil si at både kristne verden over legger disse til grunn for det vi tror og lærer i kirken.

1. Den apostoliske trosbekjennelsen er den eldste av de tre trosbekjennelsene som brukes i verden. Denne brukes oftest i norske gudstjenester, og er kanskje den av de tre som flest kjenner til i Norge. En tidlig og kortere versjon “Den romerske bekjennelse” kan spores tilbake allerede til år 150 e.Kr.. Dagens versjon stammer fra 500-tallet.
2. Den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr., og presisert på kirkemøtet i Konstantinopel i 381 e.Kr. Denne har størst utbredelse i verden, og brukes ved høymesser i Den norske kirke, men brukes enda oftere i ortodokse og katolske messer. Den bygde på en dåpsbekjennelse som hadde vært vanlig i kirken, og ble videreutviklet i forbindelse med lærestriden mot arianismen. Den utbroderer derfor treenighetslæren enda mer inngående enn den apostoliske trosbekjennelsen. Jeg vil lese den opp for dere helt til slutt i episoden.
3. Den athanasiske trosbekjennelsen er den yngste av de tre oldkirkelige bekjennelser. Den er oppkalt etter Athanasius, men er trolig utarbeidet på 500-tallet, altså etter hans levetid. Den består av 40 artikler som oppsummerer den kirken lærer om treenigheten og Kristi to naturer. Den anerkjennes i katolske og protestantiske kirker, mens de ortodokse og reformerte kirkene bruker den ikke.

Den athanasiske trosbekjennelsen er et resultat av de diskusjonene som var i oldkirken på 400-tallet. Den handlet ikke om arianismen lenger, men handlet om detaljer i hvordan vi skulle forstå Kristus som fullt ut menneskelig og guddommelig.

For å hoppe rett til konklusjonen, så skilte de østlige orientalske kirkene lag med den katolske og ortodokse kirken i disse spørsmålene. (De orientalske kirkene hadde sitt tyngdepunkt i det store gamle persiske imperiet i Midtøsten, hovedfienden til romerne.)

Det gjaldt spørsmål rundt hvorvidt Kristus var to personer (nestorianisme), og hvorvidt Kristus var én person og én natur (monofysittisme). I ettertid viser det seg at uenighetene ikke var så store som det virket som den gangen. De historiske kirkene (med utgangspunkt i Europa og Midtøsten/Nord-Afrika) har på 1900-tallet normalisert relasjonene seg imellom.

400-tallets kirkemøter i Efesos og Kalkedon konkluderte med at den katolske-ortodokse posisjonen var at Kristus er en person (hypostatis), bestående av to naturer – fullt ut menneskelig og fullt ut guddommelig. Den athanasiske trosbekjennelsen er et resultat av disse kirkemøtene og grensegangen mot avvikende syn.

I ettertid viser det seg at de orientalske kirkene i stor grad sammenfallende syn, men vil omtale det som at Kristus har en natur bestående av det guddommelige og menneskelige. Dagens orientalske kirker har i hovedsak et syn kalles miafysisisme, som betyr at Jesus har én natur hvor det guddommelige og menneskelige inngår.

Så for å trekke trådene sammen: Den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen er nok aller viktigst å stå opp for, mens den athanasiske trosbekjennelsen presiserer spørsmål det reelt sett egentlig ikke er særlig strid om.

Vi nærmer oss femte og siste episode i denne serien om treenigheten, hvor jeg går inn på hvordan treenigheten er aktuell selv i vår tid. Helt til slutt i episoden vil jeg lese den nikenske trosbekjennelsen for dere:

Vi tror på én Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig

Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved han er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, oppstod den tredje dag etter Skriftene og fór opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende.

Vi tror på Den hellige ånd, som er Herre og gjør levende, som utgår fra Faderen og Sønnen, tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som har talt gjennom profetene.

Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.