De fleste synes at treenigheten er vanskelig å forklare. En Gud i tre personer. Eller «tre i en», om du vil.

Enda verre blir det når mange av forklaringene som skal gjøre dette mer forståelig, er direkte misvisende. Noen av dem underbygger faktisk lære som ble avvist som vranglære i oldkirken.

Verken apostlene og kirkefedrene i oldkirken var særlig opptatt av aritmetikk

Kirkefaderen Augustin oppsummerer kristendommens forståelse av treenigheten slik:

• Faderen er Gud.
• Sønnen er Gud.
• Den hellige ånd er Gud.
• Faderen er ikke Sønnen.
• Sønnen er ikke Den hellige ånd.
• Den hellige ånd er ikke Faderen.
• Det er bare én Gud.

Eller for å si det på en annen måte: Kristendommen forkynner én Gud, som består av tre personer: Faderen, Sønnen og Ånden. Ut fra dette brukes det kindereggaktige uttrykket «tre i én».

Men det stort sett her det begynner å gå galt.

Fordi treenigheten er ikke en matematisk finurlighet.

Den er et guddommelig mysterium.

Du trenger ikke å gi en logisk forklaring av hvordan «tre i én» henger sammen for å forklare treenigheten. Tvert imot. For verken apostlene og kirkefedrene i oldkirken var særlig opptatt av aritmetikk (altså teorier om tall).

Vannet kan ikke eksistere i tre former samtidig, kun én om gangen

HVILKE DÅRLIGE FORKLARINGER BRUKES?

Dersom du har gått på søndagsskole eller hørt en del kristen forkynnelse, har du kanskje hørt velmenende forsøk på å forklare hva treenigheten er. Her er noen av de vanligste forklaringene:

1. Treenigheten er som vann. Det kan anta tre former: vann, is og damp. Denne forklaringen har rett i at vann, is og damp har samme essens. Men vannet kan ikke eksistere i tre former samtidig, kun én om gangen. Dermed ender det opp med å underbygge en «nedfrosset» vranglære i oldkirken (modalismen).
2. Treenigheten er som en trekløver. Den har tre blader, som til sammen blir en plante. Forklaringen får riktignok fram poenget med at Gud både er én, samtidig som han er tre. Men det underslår at alle de tre personene i Gud er fullt og helt Gud, som er distinkte personer. Dermed ender denne analogien med å underbygge en annen av vranglærene i oldkirken (arianismen).
3. Treenigheten er som et eple. Det består av kjernen, kjøttet og skallet. Eller i en annen variant:
4. Treenigheten er som karamell. Karamellen lages av smør, fløte og sukker som smelter sammen og blir til karamell. Disse to analogiene får riktignok fram poenget med «tre i én». Men materielle forklaringsmodeller vil mislykkes i å forklare paradokset ved at Gud er én i sin essens, og samtidig tre i personer.
5. Treenigheten er som sola. Den består av selve sola, lyset den skaper og varmen fra lyset. Styrken ved denne forklaringen er at både sola, lyset og varmen er distinkte og selvstendige elementer som utgår fra den ene sola. Samtidig kan noen innvende at lyset og varmen skapes av sola. (At lyset er skapt av sola, kan dermed underbygge Jehovas vitners syn på Jesus som et skapt vesen, altså annerledes enn Gud.)

Poenget er: Ingen sammenligninger som prøver å forklare treenigheten er perfekte. Analogien om sola er nok noen hakk bedre enn de øvrige forklaringene her, selv om den også har sine spørsmålstegn.

HVORDAN FORKLARTE APOSTLENE DETTE?

Apostlene og de tidlige kirkefedrene var altså ikke opptatt av matematikken rundt «tre i én». De var langt mer opptatt av de indre relasjonene i Gud.

Kvalitet – og ikke kvantitet – for å si det veldig forenklet.

Dersom Gud hadde vært ensom og alene, ville ikke Gud kunne ha vært kjærlighet

At Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Dette Ordet ble menneske og tok bolig blant oss (Joh 1,1.14). Sønnen er utgått fra Faderen og går til Faderen (Joh 16,28). Og Ånden underordner seg Faderen og Sønnen, og er utgått fra Faderen (Joh 15,26). For å nevne noe.

Og her kommer vi til hovedpoenget: At treenigheten er relasjon, berører selve kjernen i hvem Gud faktisk er, i sin dypeste essens og vesen. For Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8.16). Mer enn noe annet er trofast og selvoppofrende kjærlighet det som forklarer Guds innerste vesen og natur. 

Dersom Gud hadde vært ensom og alene, ville ikke Gud kunne ha vært kjærlighet. For ekte kjærlighet involverer andre. Den er ikke narsissistisk, men søker å elske en annen enn seg selv.

Bibelen viser oss at de tre personene i Gud (Fader, Sønn og Ånd) lever i evig kjærlighet som søker å ære og herliggjøre hverandre. 

Dansen uttrykker en stadig bevegelse av gjensidig kjærlighet og harmoni, uten tvang og undertrykkende dominans

Det er denne store kjærlighetsfortellingen vi også inviteres inn i. At vi med våre liv blir ett med Jesus i Den hellige ånd, slik Faderen er i Sønnen, og Sønnen i Faderen.

Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss. Den som holder hans bud, blir værende i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd. (1 Joh 3,23-24)

Helt til slutt: hva er kanskje den aller beste forklaringen på treenigheten?

Vel, min favoritt er bildet av treenigheten som en dans, en forklaring med røtter tilbake til 400-tallet. Her beskrives forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden som en gjensidig og dynamisk dans (gresk: perikhoresis). Hvor hver person i treenigheten fullt ut gir seg selv til de andre, slik at de fullstendig omslutter de to andre i fullkommen enhet. Denne dansen uttrykker en stadig bevegelse av gjensidig kjærlighet og harmoni, uten tvang og undertrykkende dominans. 

En dans som vi også inviteres inn i - gjennom evangeliet.

Andre relevante artikler for videre lesing:

• https://www.logos.com/grow/nook-what-is-the-trinity-doctrine-101/
• https://www.logos.com/grow/analogies-for-trinity/
• https://unitedcity.church/misunderstanding-the-trinity-three-analogies-to-avoid/
• https://www.thegospelcoalition.org/article/no-trinity-no-love/
• https://www.ligonier.org/learn/articles/god-love-letham