Kirken har eksistert i 2000 år, og har utviklet seg i utallige retninger. Det er kanskje nærliggende å tenke seg at det er opp til de lokale menighetsmiljøene selv å avgjøre hva de vil gjøre ut av dette i sin generasjon.

Les også: Lei av å ta deg sammen? (Jonatan Osland)

Kanskje ved å bli mer lik storsamfunnet? Eller ved å reagere på forfallet i samfunnet? Eller ved å tviholde på det som var før, og ignorere omverdenen? Eller ved bare å ligge lavt i terrenget og se an utviklingen?

Men den kristne kirke har en større og mer tidløs hensikt enn at vi kan velge blant disse kortsiktige og reaktive alternativene.

Oppdraget forandrer seg ikke, selv om samfunnet endres

Ved Jesu seier over døden skapte Gud seg et folk som skal forkynne evangeliet og bringe Guds rike til jord. Det er essensen det vi ofte omtaler som “oppdraget”. Et oppdrag som varer over flere generasjoner, og som krever langsiktighet og perspektiv på det man driver med. For oppdraget forandrer seg ikke, selv om samfunnet endres.

Sendt av Jesus – tas imot av Guds folk

Dette oppdraget ligger til grunn for det som står i Efeserbrevet 4,11-13. De fem tjenestegavene som nevnes der, gis av Jesus Kristus til menigheten for en hensikt.

Disse tjenestegavene skal utruste Kristi kropp. Når gavene fungerer sammen og blir tatt imot, vil menigheten vokse opp til enhet og modenhet, og hele Kristi fylde vil være til stede i hans kirke. Å forstå disse gavenes innhold og betydning er nøkkelen for å se Guds folk gjenreist til modenhet og for at oppdraget fra Jesus Kristus fullført.

Religiøse titler, teologisk utdannelse, suksess i næringslivet eller dyktige taleevner ikke nødvendigvis er det vi bør se etter

Vi kan gjenkjenne og ta imot disse gavene, ut fra den salvelsen og utrustningen vi kjenner igjen over livene deres. Det betyr at religiøse titler, teologisk utdannelse, suksess i næringslivet eller dyktige taleevner ikke nødvendigvis er det vi bør se etter. Men denne teksten gir et kort innblikk i hva som faktisk teller.

Alle tjenestegavene sendes av Kristus

I de fleste sammenhenger er det uproblematisk å snakke om evangelisten, hyrden og læreren. Hyrden blir ofte tenkt på som en lokal pastor.

Det blir mer problematisk å snakke om profeten, og enda vanskeligere å snakke om apostelen. Når vi tar imot noen, men ikke alle fem gavene, vil ikke menigheten bli utrustet slik Kristus vil.

Historisk sett har det vært vanskelig å ta imot profeter og apostler i kirken. Mange har hevdet at når Bibelens kanon (autorative innhold) ble samlet, skulle kirken avvise tjenestegaver som fikk for stor makt og reduserte Bibelens autoritet.

Intensjonen om å løfte opp Bibelens autoritet er god, men dessverre førte det til embetsvelde, kraftløs kristendom og umodne menigheter.

Den samme argumentasjonen ble brukt om hvorfor Åndens dåp og kraft ikke lenger ble forkynt. Åndens virke ble begrenset til forkynnelsen av Guds ord, mens det å bli døpt i Ånden og tale i tunger og fungere i nådegaver ble i beste fall tonet ned. Noen advarte mot åndsdåp, og konstruerte et motsetningsforhold mot troen på Bibelen som Guds ord. Intensjonen om å løfte opp Bibelens autoritet er god, men dessverre førte det til embetsvelde, kraftløs kristendom og umodne menigheter.

Bibelen sier at i de siste tider vil Gud øse ut sin ånd over alle mennesker (Apg 2,17-21). Vi ser dette foregå i økende grad i vår tid, samtidig som Kristus sender sine gaver til menigheten, blant annet apostler og profeter.

Alle gavene trengs for at oppdraget skal fullføres

Frukten ved at de fem gavene ikke fungerer sammen er at det blir en todeling i Kristi kropp. Mange menigheter blir selvopptatte og komfortsøkende fordi de bare gir rom for lærere, evangelister og hyrder. Når apostler og profeter ikke får rom i menigheten, tar de sitt offensive fokus ut i misjonsprosjekter, disippelbevegelser og andre initiativ utenfor kirkene. På denne måten blir ikke oppdrag og pionerarbeid en integrert del av menighetens åndelige liv. Dynamikken i arbeidet blir skadelidende og mange mennesker lider og vokser ikke til modenhet.

Efeserbrevet sier at disse fem gavene gis av Kristus inntil menigheten blir det modne menneske med hele Jesu fylde (Ef 4,11-13). Vi har et stykke igjen til å se denne modenheten. Derfor må vi omfavne Bibelens ord om de fem tjenestegavene.

Det står ingen steder i Bibelen at disse gavene skal opphøre av en annen grunn enn at menigheten har kommet til full modenhet. Derfor er det en kortslutning å tro at aposteltjenesten forsvant når Bibelen var ferdig skrevet.

Les også: Hva er meningen med menighet? Del 1 (Rune Ørnes) og Del 2 (Norleif Askeland)

Apostler i dag

Vi tror ikke at dagens apostler sidestilles med de tolv Jesus valgte ut. De er i en særstilling, og er De tolv apostlene til Lammet (Åp 21,14). De var vitne til Jesu oppstandelse, og var trent og utsendt av Jesus selv (Mark 3,14). Disse ble autorisert av Jesus til å formidle alt det Jesus sa og gjorde, noe som gjør Bibelen og NT til Guds ord og vår høyeste læremessige autoritet.

Vi ser at det er flere enn de tolv som omtales i Bibelen blant de første menighetenes apostler: Barnabas og Paulus (Apg 13,1-3), Titus (2 Kor 8,23), Silas og Timoteus (1 Tess 2,6-7), og Jakob (Gal 1,19).

Det står ingen steder i Bibelen at disse gavene skal opphøre av en annen grunn enn at menigheten har kommet til full modenhet

Efeserbrevet kapittel 4 snakker om disse gavene sammen. Vi er ofte vant med sterke tjenester som arbeider hver for seg med en stab rundt dem som skal hjelpe til å realisere kallet til vedkommende. Denne forståelsen fører til individualisme og Jesu kropp blir ikke bygd sammen.

Bibelen snakker om noe helt annet. Det er Jesus som sender disse fem gavene sammen for å gjøre Han stor i menigheten. Derfor er apostelen viktig. For apostelen har en evne til å holde de andre gavene sammen og jobbe på lag.   

Kjennetegn på en apostel

En apostel har en klar visjon av Kristus Jesus som forandrer liv og retning (1 Kor 9,1; 1 Kor 15,7-9). 

Denne visjonen ser vi beskrevet i blant annet Efeserbrevet 3,3-9. Apostelen ser Kristi hemmelighet, at evangeliet gjelder for alle mennesker. Det innebærer at de alltid vil tenne visjonen for at alle folkeslag skal få evangeliet. Ikke bare høre det, men få del i samme arv, være en del av samme kropp og ha de samme løftene.

• Denne visjonen av Jesus gjør at apostelen er en arkitekt og byggmester av Guds hus (1 Kor 3,10). Apostler forstår at huset Jesus bygger har lokale uttrykk, og vil derfor se etter kvalitative kjennetegn på Jesu liv og herredømme i form av tro, kjærlighet, håp og Guds nåde. Et slikt arbeid krever ydmykhet og tålmodighet (2 Kor 10,2-18).
• Apostelen er en far som reiser opp et folk som er en familie (1 Kor 4,15; Ef 2,19). Paulus tenker og handler ut fra et paradigme av familie der relasjonene er preget av farskap og morskap (1 Tess 2,6-12).
• En apostel er en teamarbeider (Rom 16,1ff). Hele Paulus sin tjeneste preges av mange andre gaver som jobbet sammen, reiste sammen og ble sendt av Paulus (Apg 17,16; 19,22). En apostel kan jobbe med de andre gavene fordi han ser tegningene og visjonen av Kristus som krever andres involvering (Ef 4,1-4.11-13).
• En apostel fungerer i, og skaper rom for, Guds kraft. Evangeliet formidles i ord, gjerning, mektige gjerninger og ved Åndens kraft (Rom 15,18-19). Dette gir et gjennombrudd for evangeliet på mange områder og gjør at evangeliet slår rot og kan bli et brohode for evangeliets gjennombrudd. 
• En apostel bruker tid i bønn. Hele Paulus’ tjeneste var preget av bønn (Ef 1,15-18;3,14-19; Kol 1,15-16;4,12; Fil 1,9-11). Fengselsoppholdene gjorde at han arbeidet i det usynlige for menighetene (Kol 2,1-5), til og med i menigheten i Kollossai som han aldri hadde besøkt.

Profet

Profet betyr en som snakker åpent og proklamerer (hebr. ‘nabi’) eller er en seer (hebr. ‘hozeh’). 

Gud har til alle tider sendt sine budbærere til mennesker. De kaster lys over historien, og ser Guds plan framover, men er først og fremst mennesker som taler Guds «her og nå» budskap til sitt folk.

Profetene har en spesiell dybde og innsikt i evangeliet ut over det som gjelder alle kristne

I Israels historie var profetene avgjørende for å holde folket nært Herren, advare mot frafall og kalle til omvendelse tilbake til Gud. Profetene talte tro og skapte nytt mot i vanskelige tider, og var viktige for gjenreisningen av Guds folk (Jf. Nehemja og Esra). 

Etter Jesu oppstandelse er profetene viktige som tjenestegaver fra Gud. I Det nye testamentet ser vi profetene i aksjon gjentatte ganger (Apg 11,27; 13,1; 15,32; 1 Kor 14,29-32).

Etter Kristi oppstandelse er alle som er født på ny salvet av Guds ånd og kan tale profetisk (1 Kor 14,31). Men profetene har en spesiell dybde og innsikt i evangeliet ut over det som gjelder alle kristne.

Etter Jesu oppstandelse sender Kristus apostlene til sitt folk. Dermed opererer profeten og apostelen sammen (Ef 2,20).  

Da beslutningen om evangeliet ble tatt i Jerusalem, valgte de profetene Silas og Judas til å formidle budskapet og styrke menighetene (Apg 15,32). Profetene hadde ikke noen rolle i beslutningen som ble tatt i apostelmøtet i Jerusalem, men de hadde en hovedrolle i gjennomføringen. Det er et godt eksempel på at kristent lederskap både omfatter styrings- eller beslutningsansvar (eldste og apostler), og samtidig et bredere lederskap som utøver ulike former for lederskap (profeter, diakoner, osv.).

Lytt til Bibelkvarter-episoden om apostler og profeter (Noralv Askeland)

Evangelist

Evangelistgaven er også en ny tjeneste etter Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Ordet betyr en som bringer godt nytt (gresk, ‘evangelion’). 

Alle er kalt til å være vitner om Jesus og dele evangeliet. Evangelisten er en gave fra Kristus som har en utrustning til å forkynne evangeliet med ord og tegn og under som bringer gjennombrudd.

De vekker opp Guds folk og holder fokuset på de unådde slik at menigheten ikke blir innadvendt og seg selv nok

Filip er et godt eksempel på dette (Apg 8,1ff). Han forkynte evangeliet om Kristus i en viktig by (hovedstaden i Samaria), Gud sanksjonerte med tegn og under, folk ble løst fra demoner og mange ble helbredet. Det skapte glede blant folk, og en menighet ble født. 

Evangelisten utruster menigheten til å nå ut med evangeliet (Ef 4,11-13). De vekker opp Guds folk og holder fokuset på de unådde slik at menigheten ikke blir innadvendt og seg selv nok.

Hyrde

Hyrde (gresk: ‘poimen’) er en som gjeter, styrer, vokter, våker over en flokk og gir mat. Gjeterne var vanlig blant jødene. Jesus er den gode Hyrden (Joh 10,1-16, Hebr 13,20).

En hyrde kjenner sauene, leder dem, gir åndelig mat, beskytter mot ulver og inntrengere, legger livet ned for dem. 

De eldste er hyrder sammen overfor menigheten (Apg 20,17+28). De er fedre som gir åndelig mat, våker over flokken, veileder og forkynner Guds ord, og ser etter de bortkomne (Apg 20,17- 35).

En hyrde kjenner sauene, leder dem, gir åndelig mat, beskytter mot ulver og inntrengere, og legger livet ned for dem.

Hyrden som tjenestegave har et større mål av nåde til en hyrdetjeneste enn det som de eldste har. Derfor vil hyrdene styrke de lokale eldste i deres funksjon som hyrder for flokken.

Hyrdetjenesten beskrevet i Efeserbrevet kapittel 4 er ikke begrenset til en lokal forsamling, men er en tjeneste fra Kristus til Guds folk.

Lærer

Ordet lærer kommer fra det greske ordet ‘didaskalos’. Det betyr instruktør, mester, doktor og lærer. Jesus er den store Læreren (Joh 13,13). Han underviste med myndighet (Matt 7,29, Luk 4,43), med kraft (Joh 3,2; Apg 1,2; Matt 5,19), og avdekket folks hjerter og motiver (Joh 8,1-11).

Noen har en tjeneste fra Kristus til å være lærer (Ef 4,11;Apg 13,1;1 Kor 12,28;2 Tim 1,11). Dette er en tjeneste som har del i det apostoliske evangeliet, og som bringer en dybde og klarhet i forkynnelsen som gjør at folk får innsikt i evangeliet.

Lytt også til Bibelkvarter-episoden om evangelister, hyrder og lærere her (Noralv Askeland)

Avslutning

I dagens samfunn er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Gjennom sitt ord, ved sin Ånd og gjennom tjenestegavene sier Kristus til sin menighet: «Følg meg, jeg vil gjøre dere til menneskefiskere». Oppdraget er ikke fullført enda, men vi vil gjøre det vi kan i vår generasjon slik at Ånden og bruden samstemt kan si «Kom, Herre Jesus!» (Åp 22,16-2).

(Teksten ble publisert på engelsk i Foundations Magazine i 2024, utgitt av Kristent Nettverk)