Selv om ordet "treenighet" ikke dukker opp i verken Det nye eller Det gamle testamentet, er tanken om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd like gammel som Bibelen selv. Før oldkirken systematiserte læren og lagde begrepet, viser Bibelen oss hele veien små glimt av Gud som et treenig fellesskap.

Innledningsvis er det viktig å presisere at treenigheten er ikke noe kirken fant på etter Jesu tid. Grunnlaget for treenigheten er i alle de nytestamentlige tekstene og hvordan de omtaler Faderen, Sønnen og Ånden, og spesielt hvordan de løfter opp både Sønnen og Ånden til å være Gud. 

Det er mer presist å si at oldkirken systematiserte læren, og introduserte selve begrepet ‘treenigheten’, men både Jesus og apostlene løftet dette fram så tydelig i de bibelske tekstene, at kirken så det som sin oppgave å forsvare treenigheten imot synkretismen og vranglæren som utfordret kirken de første århundrene etter Kristus.

La oss se på Det gamle testamentet først.

Treenigheten er ikke spesielt framtredende i GT, hvor det ble lagt større vekt på at Gud er én (i møte med omliggende kulturers polyteisme). Likevel indikeres det at innenfor Gud finnes et fellesskap av personer. Ved dette forberedes en større åpenbaring av treenigheten i Det nye testamentet (NT).

Som nevnt proklamerte Moses overfor israelsfolket at Herren Gud er én (5 Mos 6,4).

Men selv i de eldste delene av GT kan vi spore et fellesskap av personer innenfor Gud. I skapelsesfortellingen ser vi at Skaperen, hans Ord og hans Ånd deltar aktivt i skapelseshandlingen (1 Mos 1,1-3). Og Gud refererer til seg selv i flertallsform: Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» (1 Mos 1,26)

Dette utsagnet ble etterfulgt av et utsagn om fullførelsen, der flertallsformen blir til entall: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde.» (1 Mos 1,27)

Selv navnet ‘Gud’ i dette verset rommer mer enn den norske oversettelsen får fram. På hebraisk er Elohim flertallsformen brukt, som kommer av det hebraiske ordet El.

Og vi har flere eksempler på at entallsform og flertallsform er innvevd i hverandre:

• Herren Gud sa: «Mennesket er blitt som en av oss» (1 Mos 3,22)
• Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» (Jes 6,8)

Disse versene gir et slags frampek på åpenbaringen av treenigheten i NT.

Men vi har også andre utsagn som antyder flertallsformen innenfor Gud:

Herren sier til min herre: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (…) Herren har sverget: «Du er prest til evig tid på Melkisedeks vis.» (Sal 110,1.4)

Din trone, Gud, står til evig tid (…) Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine venner. (Sal 45,7-8)

Som kjent er det først i NT at Jesus Kristus blir født og fullfører profetiene om Messias. Men allerede i GT finnes det indikasjoner på Messias’ guddommelighet. Aller tydeligst er Jesaja-profetien om det framtidige barnet som skal bli født og bli konge, som oppfylles i det som skjedde med Jesus fra Nasaret:

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes 9,6)

Dessuten skildrer profeten Daniel et syn av en menneskesønn som får ære og herskermakt i Daniel 7,13-14. Dette synet kaster lys over hvorfor Jesus omtalte seg selv som Menneskesønnen i NT, for det er en direkte henvisning til synet Daniel fikk. Et syn hvor en menneskesønn stiger fram for Guds trone, og får evig herskermakt over hele jorden.

Dessuten blir Ånden framstilt i GT som en aktiv medarbeider i Gud med personlige karaktertrekk. Han er altså ikke bare en diffus og upersonlig kraft, men også her ser vi konturene av en fullverdig person i Den treenige Gud (eksempelvis i Sal 139,7; Jes 63,10). Men også hans guddommelige person trer enda tydeligere fram i NT, som vi skal se på nå.

---

Vi beveger oss over til Det nye testamentet.

Der Det gamle testamentet hadde en sterkere betoning av at Gud er én, er det langt tydeligere i Det nye testamentet at både Faderen er Gud, Sønnen er Gud, og Ånden er Gud. Det er sjelden noen spørsmålstegn rundt at Faderen er Gud, så akkurat det går jeg ikke nærmere inn på i denne serien.

Det første vi skal merke oss, er at vi finner flere trinitariske utsagn i NT, altså formuleringer hvor Fader, Sønn og Ånd settes ved siden av hverandre som en trefoldig enhet, som altså peker mot treenigheten. Den mest kjente av dem er misjonsbefalingen:

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn (Matt 28,19)

Ordet ‘navn’ her står i entall. Likevel er det tre personer som er samlet i det ene navnet, som samtidig peker på en felles autoritet. Også her er altså entalls- og flertallsforståelsen av Gud innvevd i hverandre.

Vi finner et tilsvarende uttrykk i Andre Korinterbrev:

Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle! (2 Kor 13,13)

I denne paulinske velsignelsen blir Faderen ganske enkelt omtalt som ‘Gud’. Riktignok er fokuset i utsagnet trolig rettet mot Kristus, siden Jesus blir nevnt først. Men vi merker oss at de tre personene i Den treenige Gud nevnes eksplisitt her.

Videre ser vi at Jesus Kristus løftes opp til å være Gud:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. (…) og Ordet ble kjøtt og tok bolig blant oss. (Joh 1,1.14)

Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Gud, som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. (Joh 1,18)

Her blir Ordet (logos, gr.) og den enbårne Gud benyttet som andre navn for Jesus Kristus eller Sønnen. Disse versene bekrefter aller tydeligst at Jesus Kristus er Gud, fullt og helt en del av Den treenige Gud.

Når Johannes skriver at «Ordet var hos Gud» viser han at Sønnen ikke er identisk med Faderen. Sønnen er en person i Den treenige Gud, med sin egen bevissthet og vilje, samtidig som Faderen, Sønnen og Ånden er uløselig knyttet til hverandre.

Ved å forkynne at «Ordet var Gud», bekrefter Johannes at Kristus er fullt ut uskapt og evig Gud, og ikke en av Guds skapte vesener.

Jehovas vitner og andre trosretninger som reduserer Sønnen til en Gud har skapt, velger å oversette siste del av dette verset med at ‘Ordet var en gud’. Den greske grunnteksten støtter imidlertid ikke dette tolkningen.

Dessuten er det i flere tilfeller tydelig at Jesus kobler seg selv til Guds navn (Jahweh, på norsk «jeg er den jeg er»), slik det åpenbares i Det gamle testamentet. I flere tilfeller sier Jesus om seg selv ego eimi, som er gresk og betyr ‘jeg er’.

I mange tilfeller brukes ego eimi kun som presentasjonsform (predikativ), eksempelvis «Jeg er Gabriel». (se Luk 1,19). Men i en del tilfeller er det åpenbart at Jesus kobler seg selv til gudsnavnet i GT (se Joh 4,25-26; 8,28; 8,56-58, i tredje person Joh 9,37)

Han sa til dem: «Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. Jeg sa at dere skal dø i deres synder. For hvis dere ikke tror at Jeg er (ego eimi), skal dere dø i deres synder.» (Joh 8,23-24)

Videre sier Jesus at han og Faderen er ett (Joh 10,30; 14,10; 17,21). Det er en perfekt kjærlighet og forening i Den treenige Gud. (Jeg kommer tilbake til hva dette betyr for oss.)

Matteus nevner at det nyfødte Jesusbarnet skulle få navnet Immanuel - det betyr “Gud med oss” (Matt 1,23). Det kan settes i sammenheng med avslutningen av misjonsbefalingen, hvor Jesus knytter til det til seg selv ved å si: “Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Matt 28,20)..

Paulus løfter også opp Kristus som selve omdreiningspunktet i universet og historien, den som alle ting er skapt for og skapt ved:

Han er den usynlige Guds bilde, all skapnings førstefødte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. (Kol 1,15-17)

For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden. (Kol 2,9-10)

De er israelitter (…) og fra dem er også Kristus kommet i kjøttet. Han som er Gud over alt, skal være velsignet i all evighet. (Rom 9,4-5)

Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. (Hebr 1,2)

Men for å kunne frelse menneskeheten og bringe oss til en evig forening med Gud, var Jesus nødt til å være fullt og helt menneske. Som det står skrevet: «Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem» (Hebr 2,14).

En av de kappadokiske fedre, Gregor av Nazianz, spissformulerte dette: “Det Jesus ikke har tatt på seg av menneskelighet, det har han ikke frelst.”

Hebreerbrevet sier at Jesus måtte på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en trofast øversteprest som ber for oss, og som fullt ut har sonet våre synder (Hebr 2,10-18). Derfor vil alltid Jesus kunne identifisere seg med våre fristelser, svakheter og utfordringer. Han vil til og med lide med oss i vår svakhet (Hebr 4,15)!

Det nye testamentet er samstemt i sitt vitnesbyrd om Herren Jesus. Kristus er fra evighet av. Kristus er sant menneske og sann Gud. Han er den Logos som universet bygger på. Når Faderen talte sine skapende ord over universet, var det ut fra den herligheten han så i Sønnens ansikt (1 Mos 1,3; 2 Kor 4,6).

---

Også Den hellige ånd er Gud. Den trinitariske formelen i misjonsbefalingen, ved dåpen i Faderens, Sønnen og Den hellige ånds navn, viser at Ånden sidestilles med de to andre personene i treenigheten (Matt 28,18).

Et annet moment er at NT nevner mange eksempler på hva Ånden som person er utsendt for å gjøre (undervise, Joh 14,26; vitne, Joh 15,26; Rom 8,16; gå i forbønn, Rom 8,26f; forby, Apg 16,6f). Dette vitner om at Ånden har en distinkt vilje hvor han selv velger å handle ut fra det Faderen og Sønnen ber han om å gjøre.

Noen har stilt spørsmålstegn ved om Ånden bare er en upersonlig kraft fra Faderen eller Sønnen. Men en del skriftsteder gir ikke mening dersom Ånden bare var en upersonlig kraft, siden flere vers skiller tydelig mellom Guds kraft og Ånden (eks: Luk 4,14; Apg 10,38). Og når Peter konfronterer Ananias i Apostlenes Gjerninger er det å lyve for Den hellige ånd og lyve for Gud to sider av samme sak (Apg 5,3-5).

Den hellige ånd er Talsmannen som sendes fra Faderen og Sønnen (Joh 14,26; 15,26; 16,7). Han opererer ikke uavhengig av de andre, men utfører det som Faderen og Sønnen ber han om å gjøre. Og han arbeider også den andre veien, ved å gå i forbønn til Faderen for oss (Rom 8,27).

---

Faderen, Sønnen og Ånden virker altså sammen. Et relevant eksempel på dette er når Jesus starter sin tjeneste ved å bli døpt av Johannes.

Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3,16-17)

Dette verset er et av mange vers som gir et hint av den indre dynamikken i Den treenige Gud. Kort oppsummert viser Bibelen her en underordning i Gud, hvor de tre personene i Den treenige Gud inntar ulike roller eller funksjoner.

Dette omtales gjerne i teologien som den økonomiske treenigheten. Begrepet kommer av greske ordet oikos som betyr husholdning eller økonomi. Den økonomiske treenigheten handler altså om hvordan Den treenige Gud organiserer sin husholdning, hvordan de tre personene i Gud organiserer oppgaver og funksjoner mellom seg.

Denne funksjonsdelingen ser vi tydelig i skapelsen, hvor Faderen taler, Sønnen utfører og Ånden svever over vannene. Videre ser vi i frelsesplanen at Faderen sender Sønnen inn i verden. Sønnen gir seg selv som et fullkomment offer for Gud, hvorpå Ånden blir sendt for å fullføre frelsesverket i oss som tror ved en ny fødsel.

---

Disse funksjonene er noe Den treenige Gud er i sin evige natur, og som åpenbares for oss i Guds ord. Vi ser det spesielt i Johannes sitt forfatterskap i Det nye testamentet. Både Johannesevangeliet og Første Johannesbrev utbroderer de indre dynamikkene i Den treenige Gud på en inngående måte, og hvordan vi som troende inviteres inn i dette. Og dette har avgjørende konsekvenser for hvordan vi forstår det kristne fellesskapslivet i form av menighet og lederskap.

I lys av åpenbaringen av Den treenige Gud forstår vi at menigheten har en egenart som gjør den helt annerledes enn andre typer organisasjoner.

Det kommer jeg tilbake til.