Bønn gjør at vi lever for Guds ansikt

Når Jesus var alene med disiplene, lærte han dem å be til Gud som Far (Luk 11,1-13; Matt 6,5-15). Jesus levde ut fra fellesskapet med Far i alt han gjorde. Han åpnet dermed en ny verden for dem, der de lærte å vandre for Guds ansikt, hvor relasjonen til Gud ble sterkere enn presset og forventningene fra omgivelsene. 

Lytt til Sennep-podden: #91 - «Det spilte ingen rolle om jeg levde eller døde» – fra rus til Jesus - Med Ida Palmer Strand (Siri Schnell Juvik)

Å vandre for Guds ansikt betydde at bønn, faste, eller å hjelpe fattige skulle gjøres for Gud. Ikke for å imponere andre med sin åndelighet eller generøsitet. I Bergprekenen sa Jesus at holdningene bak handlingene er avgjørende (Matteus 6,1ff).

Jesus overrasket og provoserte andre. Han møtte rike og fattige, kvinner og barn eller syke og utstøtte med samme kjærlighet, rettferdighet og fred. Han hadde egentlig ingen favoritter eller fiender, men han konfronterte hykleri og religiøs selvgodhet. Det fikk fariseere og de skriftlærde stadig erfare. 

Jesus levde ut fra fellesskapet med Far i alt han gjorde.

Til og med disiplene syntes han var for lite høflig og hensynsfull i forhold til folk som lyttet til ham (Joh 6,60-61). Likevel forstod de at de var med på noe helt spesielt når de så helbredelsene, utfrielsene og undrene som Jesus formidlet. Dette var noe ekstraordinært som snudde opp ned på alt det de hadde sett og hørt tidligere. 

Jesu fellesskap med Far i bønn ga ham ryggrad til å ikke styres av om mennesker likte eller mislikte det han gjorde, men til å leve ut fra det Far viste han.

Bønn gjør at vi ser åndelige realiteter

Det å være et menneske skapt av Gud innebærer å kunne se for seg ting som foreløpig ikke er synlige realiteter. Verden utvikles ved at vi kan se for oss en framtid som er bedre enn den vi lever i nå. 

Ønsket om utdanning, jobb og familie gjør at vi tar valg i dag som forhåpentligvis fører oss til et bedre sted i framtiden. Å leve slik gir et håp og en tro for framtiden. 

Da åpnes våre øyne for noe mer enn den naturlige verden.

Når vi tar imot evangeliet og blir født av vann og ånd får vi se det som kalles Guds rike (Joh 3,3-7). Da åpnes våre øyne for noe mer enn den naturlige verden. Vi får lys til våre hjerters øyne slik at vi kan se åndelige realiteter (Ef 1,18). Den hellige ånd kommer over oss, vi får fellesskap med Gud, og da åpnes åndelige realiteter for oss.

Under prøvelser, motgang og vanskelige omstendigheter oppfordrer Paulus til å feste blikket på det usynlige og evige (2 Kor 4,16-18). Det samme ser vi når profeten Elisja var omringet av hæren til arameerne (2 Kong 6,15-17). Tjeneren til Elisja ble livredd da han oppdaget at de var omringet av fiendtlige soldater. Da ba Elisja til Gud om at tjeneren skal få se det samme som Elisja så. Da ble tjenerens øyne åpnet for de åndelige realitetene, og han så Guds enorme hær, som var større enn arameernes hær.

Hebreerbrevet kapittel 11 forteller oss at det vi ser i det synlige, "har sitt opphav i det usynlige” (Hebr 11,3). Når vi er tålmodige i bønn og inviterer Ånden til å lede oss, vil vi se inn i Guds usynlige verden. Da blir bønnelivet både lærerikt og spennende. 

Les også: En liste over gode og dårlige forklaringer på treenigheten (Arne Olav Røe)

Å be ut fra usynlige realiteter handler om å starte fra det viktigste utgangspunktet. Vi starter derfor med å løfte blikket til Gud i takk og lovprisning. Og vi takker for at Jesus har seiret over døden. Da ber vi ut fra en posisjon av Jesu seier som vi har del i (Ef 2,6). Det er slik Jesus lærte oss å be, med å starte hos Far. 

I dette perspektivet kan vi deretter legge alt fram for Gud i bønn. Da ber vi med et perspektiv av Guds allmakt og seier. Bønn blir fellesskap med Far der vi henter nytt mot, og får lagt av byrder og bekymringer. Vi henter styrke, håp og tro for det som ligger foran oss. 

Å be ut fra usynlige realiteter handler om å starte fra det viktigste utgangspunktet.

Videre lærte Jesus oss å be; La ditt rike komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen (Matt 6,10). Jesus involverer oss i sitt store oppdrag; at Guds rike kommer hit til jorden. Han gjør det gjennom bønn ved at vi ser hva han gjør i det himmelske. Det vi ser hos Gud, ber vi om at skal skje på jord. Vi ber om rettferdighet, forsoning, frelse, helbredelse, framtid og håp for mennesker.

Be alltid, ikke mist motet

Guds timing er ikke lett for oss å forstå. Bryr ikke Gud seg om at jeg er utålmodig? Guds perspektiv på tid er krevende å forholde seg til. Den greske grunnteksten bruker to ulike uttrykk for tid: khronos (kronologisk tid) og kairos (i rette tid, når tiden er moden).

Det mest nærliggende for oss er å be ut fra vårt eget synsfelt, timeplan og tidsfrister (khronos), mens Gud har en større timing vi ikke alltid forstår (kairos).

Når våre øyne åpnes ved Guds Ånd, vil vi arbeide tålmodig og langsiktig i bønn uten å stresse.

Men når våre øyne åpnes ved Guds Ånd, vil vi arbeide tålmodig og langsiktig i bønn uten å stresse. Vi kan kjenne Guds storhet, uten at vi forstår alt som skjer (5 Mos 29,29). 

Jesus forstod dette, og fortalte derfor lignelsen om enken og dommeren (Luk 18,1-8). Gud er verken urettferdig og vrang, men likevel vil han at vi skal være pågående og utholdende i bønn. 

Mer fra Terje: "De fem tjenestegavene i menigheten"

Vedvarende bønn gjør at vi bevarer et himmelsk perspektiv på livet. Da får vi se hva Gud gjør, også når det virker ubetydelig. Slik som Anna i tempelet som kunne gjenkjenne verdens frelser i en baby (Luk 2,36), vil vi i bønn kunne gjenkjenne det Gud holder på med, mens det ennå er lite og smått. Da blir vi en profetisk røst i den tiden vi lever og forbereder det Gud gjør. For han vil at Guds rike skal komme, og alle mennesker skal se det.