Selv om treenigheten kan virke som en fjern teologisk tanke, berører den meningen med livet dypere enn vi ofte innser. For når vi ser nærmere på det evige fellesskapet mellom Faderen, Sønnen og Ånden, inviteres vi også inn – til et liv fylt av hensikt, enhet og kjærlighet i samspill med Skaperen og hverandre.

I forrige episode gjennomgikk jeg de viktigste skriftstedene som underbygger treenigheten, nemlig at Gud er én, samtidig som han er tre personer: Fader, Sønn og Ånd.

Og det er lett å tenke at dette ikke har noen relevans for oss i dag. At det framstår som noe teoretisk og fjernt fra vår tid, og at det er andre problemstillinger som er langt viktigere enn akkurat dette.

Akkurat her vil jeg stoppe litt. For min påstand er at nettopp i denne store fortellingen om Den treenige Gud finner vi hele hensikten med vår tilværelse. Ja, selve meningen med livet. Fordi denne store fortellingen om Faderen, Sønnen og Ånden handler ikke bare om dem, men det handler også om oss! For siste del av denne frelseshistorien handler faktisk om du og jeg vil bli en del av dette fellesskapet og den evige kjærligheten i Den treenige Gud. Og tar vi steget inn i dette livet, får vi en stor fortelling som gjør livet vårt viktig, meningsfullt og tett knyttet til andre mennesker og til skaperverket for øvrig.

---

La meg derfor ta deg gjennom dette resonnementet Bibelen viser oss.

Vi starter med de indre dynamikkene i Den treenige Gud. Altså åpenbaringen av hvem Den evige og treenige Gud er:

I sin dypeste essens og evige natur er Gud kjærlighet (1 Joh 4,8.16).

Gud kan altså ikke være noe annet enn agape – trofast paktskjærlighet. Derfor vil Faderen, Sønnen og Ånden alltid leve ut denne kjærligheten i det evige fellesskapet mellom disse tre (Joh 10,30; 10,17f; 14,31). Disse mangler ingenting, de lever i enhet og perfekt harmoni med hverandre.

Disse tre er innvevd i hverandre, og fungerer som ett (Joh 10,30.38; 13,3; 14,10-11; 16,31). Denne kjærligheten motiverer dem til å herliggjøre hverandre (Joh 13,31f), noe som forøvrig er kjernen i Jesu øversteprestlige bønn i Johannes kapittel 17.

Kjærligheten motiverer Sønnen til å ære Faderen og underordne seg han (Joh 5,30; 7,18; 8,49; 12,28; 14,13; 14,28). Sønnen er utsendt av Faderen (Joh 5,36.43; 8,42; 10,18.25; 16,28; 17,8). Alt Jesus lærer oss, kommer altså fra Faderen (Joh 7,16; 8,28; 12,49). Derfor vil det å kjenne Sønnen (Jesus) være ensbetydende med å kjenne Faderen (Joh 8,19). Bare Sønnen har sett Faderen (Joh 6,46). Det å ta imot Sønnen, er å ta imot Faderen som har sendt han (Joh 12,44; 13,20). Ingen kommer til Faderen uten ved Sønnen (Joh 14,6).

Men kjærligheten i Den treenige Gud er gjensidig. Derfor velger Faderen å overgi alt til Sønnen. De deler alt (Joh 17,10). Faderen viser Sønnen alt han gjør og overlater hele dommen til Sønnen (Joh 5,20-23). Faderen gir etterfølgere til Sønnen (Joh 6,37.65; 10,27-29). Og Faderen er alltid med Sønnen (Joh 8,29).

Johannes utbroderer i første del av sitt evangelium det nære forholdet mellom Faderen og Sønnen. Da er det nærliggende å forestille seg at Ånden er utenfor dette. Men fra kapittel 14 og utover ser vi at Ånden også inngår i dette nære fellesskapet.

Ånden er talsmannen (v.16), som skal være hos de troende (v.17), bringer Guds liv videre fra Kristus til oss (v.19). Ånden vil bo hos oss (v.23) og lære oss og minne oss om alt Jesus har sagt (v.26). Han vitner om Sønnen for oss (Joh 15,26).

Ånden underordner seg Faderen og Sønnen, og er utgått fra Faderen (Joh 15,26). Åndens dypeste hensikt er å herliggjøre Faderen og Sønnen (Joh 16,14), og øse av sitt eget liv over andre. Ånden fullfører Guds hensikt om å la alle troende innlemmes i det fullkomne fellesskapet i Den treenige Gud, uttrykt ved dette sitatet av Jesus:

Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. (Joh 14,20)

På denne måten blir altså vi en del av det fantastiske fellesskapet i Den treenige Gud. Fordi når vi lever i Den hellige ånd, blir vi i Kristus, og vi bærer frukt.

Ånden ventet med sitt komme, fordi Jesus måtte herliggjøres først (Joh 7,39). Når Jesus forlot jorden, kunne han sende Ånden til oss, slik han gjorde på pinsedag (Joh 16,7). Da kunne Ånden lære oss hva synd, rettferdighet og dom er (Joh 16,8-11). Da kunne Ånden veilede apostlene til hele sannheten (de som forfattet Det nye testamentet, Joh 16,13), ut fra det Ånden hørte fra Faderen og Sønnen (Joh 16,13-15). Etter oppstandelsen ser vi at Jesus sender ut disiplene i Den hellige ånd, slik Faderen har sendt han (Joh 20,21).

Når Jesus underviser om det sanne vintreet (Joh 15,1-17), understreker han hvordan vi som troende innlemmes i denne kjærlighetsrelasjonen mellom Fader, Sønn og Ånd.

Vi kan tenke oss at Fader, Sønn og Ånd som en ring med et fullkomment fellesskap. Men Guds plan fra evighet av var at ringen ikke bare skulle gjelde dem, men at vi skulle innlemmes i dette nære forholdet – denne foreningen som finnes i Gud.

Slik Far har elsket Kristus, har han elsket oss. Når vi holder hans bud, blir vi i hans kjærlighet og bringer den videre. Ved at vi lever i Ånden bærer vi frukt, og Faderen blir æret. Når æren går tilbake til Faderen sluttes ringen, og vi har fått blitt en del av dette!

Det samme temaet går igjen i Jesu øversteprestlige bønn (Joh 17,1-26). Slik Faderen sendte Sønnen, sender Sønnen oss til verden (Joh 17,18). Det er kjærlighetsrelasjonen i Den treenige Gud som vi inviteres inn i. Når Jesus ber for alle nye som kommer til tro, ber han først og fremst om at alle nye troende skal innvies i denne foreningen som finnes i Den treenige Gud (Joh 17,20-23).

Dette har jo enorme implikasjoner for hvordan vi forstår kirke/menighet. Den dypeste hensikten med menighet er å leve i fellesskap med Faderen, Sønnen og Ånden, og med alle de andre som blir innviet til å leve i dette paktsfellesskapet.

Mye kan sies om dette, men jeg har lyst til å trekke fram at noe av det viktigste ved menighetsliv, er vår evne til å leve ut fra den kilden og det livet som finnes i Den treenige Gud. Selv om det er en parameter som er vanskeligere å få øye på sammenlignet med alle slags ytre attributter, er den langt viktigere enn kvaliteten på gudstjenesteopplegget, lovsangen, sosiale medierkontoene, eller andre ytre staffasjer.

Jesu bønn er at enheten i Den treenige Gud gjenspeiles mellom oss kristne (Joh 17,11). Kristen enhet har med Guds treenige natur å gjøre. Det er derfor ikke noe man kan redusere ned til kirkepolitiske kompromissløsninger, fordi det egentlig handler om å ta vare på den enheten som finnes hos Gud og som vi inviteres inn i.

Jesus opphøyer denne foreningen mellom Gud og mennesker til å være essensen i det evige livet:

Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. (Joh 17,3)

Det greske ordet for «å kjenne» er ginosko. På grunnteksten er dette et langt rikere ord enn vi umiddelbart oppfatter på norsk. Ginosko beskriver et nært, intimt og personlig forhold. I noen tilfeller blir verbet brukt om seksuelt samliv i ekteskapet (Matt 1,25; Luk 1,34). Jesus bruker ginosko for å beskrive sitt nære forhold til Faderen (Joh 10,14-15), en kjennskap som fører til kjærlighet og etterfølgelse (1 Joh 4,7-8; Joh 10,27).

---

Et sånt gudsforhold er ikkeeksisterende i islam, buddhisme, Jehovas vitner eller mer sekulære livssyn. Alle andre religioner forutsetter at Gud er langt unna, slik at vi er alene om å takle tilværelsen som menneske. Hvor det er opp til vår egen evne til å leve i selvdisiplin og ta oss sammen for å leve opp til idealene og forventningene rundt oss.

Men etter Jesu offer og Åndens komme inviteres vi inn i fellesskapet i Den treenige Gud, slik at vi får del i Guds kjærlighet og liv. Her finner vi nåde og tilgivelse for synd, vår sanne identitet som menneske, og kraft og styrke til å leve slik vi egentlig vil.

---

Treenigheten har altså med Guds evige plan å gjøre. Den treenige Gud har fra evighet av vært i fullkommen relasjon med seg selv. Gud har aldri manglet noe. Samtidig har han lengtet etter forening – en nær relasjon – med mennesket, som er skapt i hans bilde. Gjennom Ånden innvies vi mennesker i relasjonen i Den treenige Gud, og i tilbedelsen som finner sted i Gud. Samtidig blir mennesket Guds hender og føtter i verden gjennom Jesu frelsesgjerning og Åndens komme.

Vi kan si at dette handler om det antropologiske potensialet som ligger i mennesket. Vi er skapt i Guds bilde, med den hensikt å forenes med Gud.

Dette har en enorm rekkevidde, fordi det kobler det som skjedde på pinsedag direkte til våre liv. Gud selv kommer for å bo blant sitt folk ved Ånden. Han gir oss en ny natur (2 Pet 1,4). Vi blir født ovenfra (grunnteksten av Joh 3,3). Han har reist oss opp fra døden og gjort oss levende i Kristus (Ef 2,5).

Vi er bestemt til å formes etter bildet av den førstefødte (Rom 8,29). Inkarnasjonen stopper ikke ved Jesus, men den videreføres i hans kropp på jorden: menigheten.

Her er vi ved kjernen i det optimistiske menneskesynet som ligger i klassisk kristen tro.

Vårt håp ligger ikke i framtidig teknologi som kan gjenopplive døde kropper som er nedfryst.

Vårt håp ligger ikke i politiske eller militære løsninger.

Vårt håp ligger ikke i at FNs bærekraftsmål, økt velferd og økt levestandard tøyler de destruktive kreftene som bor i oss.

Men vårt håp ligger i at Gud fullfører sin skaperplan i menneskeheten. Den hellige ånd, evig og sann Gud, som er sendt fra Faderen og Sønnen for å øse over oss av det han har fått fra Faderen og Sønnen. Det Faderen gjorde i og med Sønnen, videreføres når Ånden tar bolig blant menneskene.

Fullførelsen av vårt antropologiske potensiale skjer ved den kommende oppstandelsen. Da skal vi stå opp med nye kropper til et liv i glansen og utstrålingen av Guds herlighet (1 Kor 15,35-50). Da skal vi bære den himmelskes bilde, for å sitere Paulus (1 Kor 15,49). Da vil all vår dødelighet ikles udødelighet. Da gjør Gud alle ting nye, Den treenige Gud vil bo blant sitt folk helt og fullt (Åp 21,3).